Å gi slipp, eller tillate kroppen å slippe? Din egen bestevenn

Les gjerne nederst her Hjem før du leser denne. Det gjelder ALT som står i bloggen og på siden min.

Du har sikkert hørt det tusenvis av ganger, at du må bare "gi slipp". Kanskje har du også blitt veldig provosert over dette utsagnet, fordi du føler at du ikke fikk det til? Vel, da skal jeg dele noe med deg her, som forhåpentlig gir mer mening. 

En av hovedgrunnene til at det skaper så mye frustrasjon og oppgitthet, er fordi vi tror det er vi som skal gi slipp - at det er vi som må gjøre det. Dette leder fort inn i en labyrint der det hele blir en kamp mot hva enn det er, og som vi vil ha bort, snarest mulig.
Det er kroppen selv som forløser, når du gir den lov, når du ser den og lytter. 

Vel, som jeg har skrevet mye om opp gjennom årene, og da spesielt etter 2009 (for de som har lest bloggene mine), at enhver kamp vil dømmes til å tape. For det vi sloss imot, forsterkes. Sammenligne det gjerne med en ungdom, som du setter hardt mot hardt mot, som siste utvei. I stedet for at ungdommen gir seg, starmmer denne opp sine egne protester, og situasjonene eskalerer (slik er det med kroppen også). For at det hele skal bevege seg dit du som forelder vil, må den unge bli hørt og sett, anerkjent og akseptert. Det betyr ikke at handlingene du ønsker å få slutt på, kan fortsette - det betyr at handlingene vil endre seg når vi ser og anerkjenner den unge. Da kan et kompromi oppnås. 

På samme måte har vi gående en kamp med oss selv, hvis vi et stykke på vei, blir luta lei av å "bare gi slipp", og kanskje føler at vi ikke får det til. Frustrasjonen kan da vokse, rettet oss selv "som ikke får til", og ballen er allerde i full gang. Utfordringen her, er at vi søker å få kontroll på kroppen, og å tvinge den til det vi vil, snarere enn å lytte til den, i kjærlighet. 

Sammenligne kroppen din med et barn, eller om du vil, ditt indre sårede barn, den som har tatt imot alle følelsene du har følt, eller som du har møtt deg selv med: Hva skjer hvis du som "forelder" blir lei av å gi oppmerksomhet til et redd eller såret barn? Hva skjer hvis du ignorerer det helt, gjerne med en viss porsjon av sinne eller oppgitthet over at det ikke stopper? Det blir enda reddere, føler seg alene, ikke sett, ikke tatt på alvor, avvist, ikke anerkjent og ikke godtatt som en del av flokken. Resultatet hadde med stor sannsynlighet blitt et redd barn, som følte seg usikkert, ensom, verdiløs, utstøtt, alene osv. Ikke noen god start i livet, eller for den saks skyld fortsettelse. 

Kroppen vår har lydig bært på alt vi har matet den med, bevisst og ubevisst. Den har fungert som en slags oppsamlingssted for uønskede emosjoner, vonde emosjoner og erfaringer. Fortvil ikke. Alt har vært i skjønneste orden til nå, og vil også fortsette i skjønneste orden fremover. Gi deg en sjanse nå, nå, nå. Fortjener den ikke all din oppmerksomhet og aksept? Det er greit at den føler som den gjør. Det er greit at smerten sitter der. Det er greit at ubalansen sitter der. Tillate den å være "lei seg eller redd", eller i ubalanse så lenge den trenger det. Vær den trøstende "forelderen", som er der sammen - ikke for å rette på, men å tillate.

Når jeg snakker om å tillate kroppen å slippe alt dette som vi selv har lagret i den, ubevisst og bevisst, ønsket og ikke ønsket, eller kanskje undertrykte følelser som vi ikke har følt oss trygge nok til å slippe ut, så betyr det å gi den oppmerksomhet i form av anerkjennelse og aksept til det som er nå. Det kan være mangen varianter, årsaker og hendelser som ligger bak alt det lagrede, men nå kan du bli kroppens beste venn - din bestevenn, og tillate den å gi slipp. Den trenger ikke lenger å bære på alt dette. Den kan få lov å bli tatt imot, og å få en bestevenn, nemlig deg selv. 

Når smerte kjennes i kroppen, eller det er frykt eller sorg, så kan du vende blikket inn, og kjenne smerten eller følelsen, anerkjenne det som det den er, akseptere at den er der, og virkelig SE og "høre" den. Det er alt som skal til. Det er ikke du som skal forløse noe, eller rense ut noe. Det gjør kroppen helt av seg selv, når du retter din oppmerksomhet og aksept innover til den. 

Du kan sammenligne det med et barn som gråter, eller er redd: Det eneste du som forelder trenger å gjøre, er å trøste, se, høre, anerkjenne, akseptere og lytte, mens barnet blir holdt og føler seg trygg og passet på (og selvsagt fjerne det fra den opplevde fare, hvis den skulle være reell). Da går det hele over, og barnet er trygg og glad igjen. Det er ikke vi som foreldre som tar gråten bort, eller frykten - vi er der bare sammen med barnet, og så endrer alt seg gjennom det. 

Tillate kroppen selv å gi slipp. Behandle den som du ville behandlet et barn. Den vil slippe hva enn det er for emosjonelle sår, når den bare blir tatt hånd om, hørt og sett, anerkjent og akseptert. Bare bli observang på hva enn som kjennes i kroppen. Ikke dikte noe om det, bare føle. Da er du sammen med kroppen din. Da kan smerten den bærer, bli hørt og sett, som har samme effekt som trøst. 

Du trenger ikke mene noe om hva som foregår, syne noe om det, eller få oversikt over hva som forløses, eller noe av dette. Bare lytte, se, være sammen med kroppen din som en trøstende forelder.

Aksept, observasjon, anerkjennelse, bestevenn, er nøkkelordene. 

Dette er selvsat et tema jeg kunne sagt mye mer om, men kanskje dette gjorde det letter for noen, eller? 

Gav dette deg noe, og du tror andre vil ha glede av denne bloggposten, så del gjerne siden.

Ha fine og tålmodige, kjærlige og nære dager med kroppen deg. 

Torill ~