Fra Cd med tittel This Is Home - Av Frank Schonberg

Jeg så en dokumentar i dag, og jeg ble umiddelbart minnet på det jeg kanaliserte i 2009:

"Tro ikke noe, selv ikke om det du ser det med dine fysiske øyner. Først i ettertid vil du se at det var noe ganske annet."  Det handlet om å se noe ta form, heve blikket, og se det overordnede, det som egentlig utspiller seg, på et høyere plan, så noe nytt kunne ta form. 

Og det handlet om "pandemier" og skremsel i årene som kom, og hvordan dette ville øke på. 

Jeg ble også i dag minnet om: Uansett hva jeg tror om Livet meg og mine muligheter, så vil jeg finne beviser for det. Hva de andre tror, har ingen påvirkning på meg og mitt liv, med mindre jeg adopterer deres tro eller "sannhet" som min. 

Jeg trenger ikke å holde meg oppdatert på nyheter eller "det som skjer" - det er uviktig informasjon for livet meg. Ja, det er viktig for dem som elsker det, men det gjør ikke jeg.

Jeg mener ikke å ignorere andres følelser eller frykt, men jeg kan velge å observere det som en midlertidig bølge i dem, uten selv å adoptere den, og dermed miste meg av syne i andres "sannheter". 

Leter jeg opp informasjon om noe, eller holder meg oppdatert på nyheter, så blir det bare mer å overkomme, for å finne tilbake til Livet meg, og gleden over å finnes nå. 

Jeg trenger å se det gode i alle mennesker, selv om andre hevder å kunne bevise noe annet - fordi det er det som tenner lyset i oss alle. Vi alle trenger å se det absolutt beste i alle - spesielt hvis vi ikke liker det som tar form nå.

Det spiller ingen rolle hva andre mener er sant, men det spiller all rolle hva jeg velger å vie mitt fokus - for det er det som tar form. 

Torill ~

Når jeg nå bruker ordet Gud, så er det ikke den religiøse forståelsen eller betydningen av ordet, men et ord som rommer så uendelig vidt - Selve Livskraften alt er skapt i, som, av, og gjennom. Den kraften som alt som noen gang har vært, er og vil ta form, i hele universet. Ikke som i en åvervåkende kraft, som dømmer, stiller krav, eller føler harme for noe eller noen, men er som en våkende kraft som holder deg, og elsker deg forbi menneskelig forståelse.

Den er ubetinget Kjærlighet - Ubetinget. Tenk på det. Du er elsket uansett hvem du er, uansett hva du har tenkt, følt eller gjort - uansett hvem du er i dag, og uansett hva du skulle komme til å bli. Du er elsket bunnløst og uendelig bare fordi du finnes, uansett uttrykk. 

Alt som finnes, er den samme kraften, i ulik forkledning/uttrykk. 

Så, når noen mener noe, og jeg kanskje ser noe annet, så betyr ikke det at jeg har rett, og den andre feil. Det betyr bare rett og slett at vi ser gjennom ulike øyner og det jeg kaller program - eller mangel på sådan. Jeg observerer og anerkjenner den andres syn, følelser, meninger og tro, fordi jeg ser denne Livskraften Gud i denne, og hvorfor uttrykket er som det er akkurat nå. 

Jeg observerer at friksjonen øker, også blandt spiriuelle, og det er bra. Ikke at friksjonen øker i seg selv, men fordi frykt blir spilt ut mot hverandre, fordi frykten enda ikke er møtt der den finnes - i en selv. Denne friksjonen vil fortsette, helt til den møtes inne i oss selv, fordi det er der den har sitt sete. Årsaken til at ting tilspisser deg nå, er fordi menneskene lengter etter å komme hjem i seg og hvile der. Det er det jeg mener med ikke å peke ut på hverandre, men våge å sette seg ned å møte sitt innerste jeg, det redde barnet, den som ble skremt en gang. 

Når jeg tør å møte meg der, og se det lille redde barnet, la det få føle og tillate frykten, anerkjenne den, og være den trygge for denne lille jenten, så slipper alt - kun fordi hun ble holdt og følte seg trygt ivaretatt av meg. Den lille jenten og gutten  trenger å bli møtt av oss selv. 

Det er derfor frykt og sterke meninger slipper taket, fordi de er møtt der de hadde sitt sete. Ikke som slik mangen påstår: At man skal lulle alt inn i lyset, og nekter å se verdens grusomheter, i en slags fornektelse. 

Dette er det stikk motsatte av fornektelse. Det er å se noe som trigger ens følelser sterkt, så sterkt at det er uutholdelig, til et punkt der vi ser at vi ikke har noe annet valg, enn å vende bikket innover.  Og jeg har sett mye, fordi jeg bar på mye som hadde behov for å bli møtt og sett, hørt og anerkjent. Det fantastiske er at det ikke bare slipper taket i meg, men også der ute. Litt etter litt slipper det opp, fordi VI, du og jeg, tør å finne Hjem i oss selv.

I stedet for å mene noe om de andre der ute (være seg Trump, NWO, Bill Gates, 5G, de andre, eller hva det nå skulle være), kikker innover, og ser hvor denne følelsen først oppsto. Hva er den linket til i meg og mitt liv? Og, kan jeg eie at det er min egen frykt jeg møter i alt dette andre? Kan jeg våge å møte meg selv, det lille barnet, den voksne, den sårede, den skremte? Kan jeg våge å tillate meg fult og helt å føle alt dette? 

Når jeg gjør det, så slipper alt, fordi det ble forløst der det hadde sine enesste røtter - i meg. Vi alle er faktisk de som holder verden i kaos. Og kaoset vil være der, til du og jeg vender hjem i oss selv, og møter det der. 

Å møte alt slik, vil virkelig endre verden veldig fort. Hvorfor? Fordi det som trigger meg der ute, vil blåse seg opp, helt til jeg møter det inne i meg - den som faktisk ser og føler det sette og følte. Da opphører det i det ytre. Det er beviset på at ting som trigger oss, er der for en èneste grunn: Å vekke oss selv, gjennom å ta helt og fult imot oss selv. 

Det er da vi begynner å legge merke til Gud i oss selv og hverandre, og drama uteblir. Det er da vi oppdager Gud inne i oss - en oppdagelse som ble mulig fordi frykten slapp taket. Der vet du at du, jeg og alle er akkurat det samme, og kjærligheten oss mennesker i mellom kan endelig vokse. 

Du er alt du har ventet på - din egen omsorgsfulle favn av det lille barnet deg. 

Kjærlighet
Torill ~

Bilde illustrerer en jente, men det er selvsagt akkurat det samme med en gutt. 

Nå under covid19 nedstengingen av samfunnet, er det stadig flere som peker ut på "de andre", og mener å ha funnet sannheten om verden og de andre, og skylder på hverandre. Da virker bevegelsen akkurat som ment: at frykten endelig får komme opp, kan bli sett og anerkjent, og slik forløses, så vi kan enes i kjærlighet på jorden. Vi må bare tørre å møte vår egen indre frykt. Det er hele hensikten med alt som synes å foregå.

Denne pekingen ut på de andre, er ofte pakket inn i "kjærlighet" og viljen til det "gode" - men det er og blir fordømmelse fra et livredd ego. 

Bevisste mennesker vil ikke finne noen feil med noe eller noen, fordi de har gjenkjent Livet i Alt, og hvorfor ting utspiller seg som de synes å gjøre. Her finnes bare Kjærlighet og Anerkjennelse - ikke nødvendigvis av det som gjøres, men av den som gjør. Sett fra dette stedet, vil alt møtes med Kjærlighet, nettopp fordi Livet Oss er gjenkjent som Det Det Er. 

Om Shanti Om 

~ Torill 

Jeg så dokumentaren om Sri Ramana Maharshi forleden, og det slo meg, at kroppen forfalt så vondt, nettopp fordi han så 100% var oppslukt i Det Overordnede Opphav: opplevelsen av Sjel/Gud/Universet i seg - så fjernt fra menneskekroppen og det vi kaller "livet her på jord", at kroppen ble svak og døde.

En Mester, som så sterkt viste Hva som leker her på jord, gjennom og som Alt. Mesteren Selv, med så uendelig mye undervisning på så mange plan..

(...... ((også virus)).....)