Oppstandelse av noe, skjer ved at noen tror det eller frykter det. Dess mer vi bader i det og deler av det, dess mer vokser det. Det slik alt tar form. Støpeformen er våre tanker, følelser og tro. 

Det spiller ingen rolle hva som ligger der nå, om det er sant eller ikke, ei heller om det  befinner seg på  "tegnebrettet fremover" - men det betyr alt hva du og jeg tror eller frykter.

Derfor er oppdagelser uvesentlige, som annet enn en mulighet til å velge og å transformere vår egen frykt, og velge på nytt - med mindre det er dit vi vil. Er ikke oppdagelsene tjenlig for dit du/vi vil, så endre det i deg som dras dit.

Frykt har så mange ansikter i dag, så mange variabler - men visste du at frykten hver og en kjenner på (være seg hva det vil), finnes der bare fordi vi selv er bærerne av den, og det lille barnet oss, du deg, og jeg meg, trenger å bli hørt og akseptert - Det trenger min og din Kjærlighet.

Alt frykt opphører i dennes liv, når det lille barnet oss er sett, hørt, akseptert og omfavnet i kjærlighet, og vips Livet oppleves annerledes. <3

Skjedde da endringen i din opplevelse fordi "de der ute" gjorde noe, eller fordi du selv møtte frykten i deg? Og nettopp det at dette endret seg, er selve beviset på at frykt ikke formidler sannheten om det som er, men at frykt i stedet er en opplevelse av gjentagelse av noe før.

Hva om alt som oppstår i våre liv, er det vi føler, frykter eller tror? Hva om det er vi som enkeltindivid som skaper vår virkelighet? Hva om det er graden av å infisere oss med negative emosjoner og tanker, som fører til infeksjon i det fysiske legemet, som enkeltindivid og som masse?

Jeg skriver dette fordi det nå verserer "sannheter" fra A til Å, og mange av dem handler om hvor ille "de andre" er. For alle del: Det er ikke noe galt eller rett med noe av dette - men er det dit vi vil?

Den vi tar oss selv for å være, er bare en tankestrøm i hode. Den varierer hele tiden, snart her og snart der. Det finnes ikke fortid, eller fremtid. Alt dette er kun en tankestrøm.

Fortid er i dag en oppsummering av tankestrømmen da - akkurat som fremtid bare er en antagelse, basert på tidligere tanker i tankestrømmen.

Bare NÅ, NÅ og NÅ kan livet skje, og bare NÅ kan oppdagelsen Jeg Er finne sted - i stillheten inne i deg. 💛

~ Torill 

I dag vil jeg dele det jeg ser skje i kulissene av det som nå utspiller seg verden over. 
Mange mennesker som er sensitive (føler andres energi), kjenner dette energiskiftet sterkt, og kan "miste" seg selv i den massive energibølgen som skjer nå. 

Jeg fikk lyst å dele noe av dette som en metafor: 

Det er som om vi alle har spilt monopol, der vi har utviklet reglene stadig mer, for å gjøre spillet enda mer spennende og utfordrende, slik at det fortsatt gir spenning og konkuranse. Et spill vi har spilt lenge, og som nå må skjerpes for å oppnå samme entusiasme. Underveis i denne prosessen med å øke vanskelighetsgraden, er det mange som faller av, og må se seg slått og ute av spillet.

Nå som korona har satt en hel verden på "pause", er det som om mange har forlatt spillebrettet, for en lengre eller kortere pause. Etter en tid, blir de igjenværende spillerne lei, og beslutter selv å forlate spillet - ikke nødvendigvis å slutte, men entusiasmen og iveren har avtatt, og de er ikke lenger så giret. 
Etter en tid, koker det hele ut i kålen, og spillet pakkes sammen.

Det er akkurat dette som har skjedd nå over tid, og som nå spides opp, der vi nærmer oss avsluttning på spillet, som til nå har handlet om kapital, makt og grådighet. Et "enten henger du med, eller så får du klare deg selv".

Måten vi som samfunnet har fungert på til nå, får helt uventet en pause. I dette vakumet må vi finne på andre ting å gjøre, sammen med de vi har kjær, og pluttselig får vi øye på det vi mistet av synet. Nå som alt er satt på pause, får hele samfunnet oss, en pause fra travelhet med fullsatte dager, travelhet og plikter, og vi får tid til å gjennoppdage  det som faktisk betyr noe - Livet oss og hverandre. 

Den blinde tillit til at vi blir forsynt og tatt vare på av andre, og at det er "sånn å leve", slår nå sprekker, og tvinger samfunnet tilbake til hver i seg, sitt naturlige Jeg, sammen som ett. 

Kapital som definisjon på suksess, vil falle, og vi vil se mer av den sanne verdien trivsel og kjærlighet har. 

Det er sterke energetiske bølger vi står oppe i, men også en fantastisk mulighet til igjen å få øye på de nære og oss selv, og hverandre som helhet. 

Så hva enn du står oppe i: Puste med magen, og vend blikket innover og anerkjenne følelsene du har, og slik ta imot og jorde deg selv. Være mer inne i deg enn ute å følge med på hva de andre ser. Vi må alle starte med oss selv. Når du og jeg har funnet oss selv igjen, da har vi pluttselig plass til hverandre. 

Samtidig som det går en bølge av frykt i verden, går det en annen bølge av dyp takknemlighet og kjærlighet i verden nå. Det er som om dualiteten er strukket til sine absolutte ytterpunkt - frykt og lidelse på den ene siden, og kjærlighet på den andre. (Universet søker alltid mot balanse, så vektskålene ikke tipper. )

Når verden er over denne isolasjonen og krisen, vil energien på jorden ha hevet seg, og vi går over i en annen frekvens. Slik sett er det som skjer nå, en gave til økt bevissthet. Verden vil se en endring i samhandling og byttehandelen etter dette. 

Denne "Vi klapper for legene"-askjonen som har pågått, bidrar til akkurat det samme. Når noen ser og anerkjenner en, skjer en endring. Det kan utgjøre hvor "lydigheten" tjenestegjør - for det enkelte mennesket eller industrien. Det finnes ikke ett eneste menneske, som ikke gjør så godt de kan, og vil vil alle, aller helst være sammen med dem som anerkjenner oss som en verdi. Noe å tenke på, i disse tider, der alle og alt skal kritiseres. DET ER JEG OG DU SOM SKJER. 

Dette var en litt annen vinkel å se det hele fra, men som på ingen måte oppfordrer til å ignorere utfordringen, og ta vare på oss selv OG hverandre - snarere tvert imot: Gjør nytte av denne tiden til å bli bedre kjent med dine indre følelser og hvordan du har det, egentlig. Det eneste vi alle trenger, er å bli sett - av oss selv, og deretter bli igjenkjent av hverandre.

Sist men ikke minst: Det som tar form, er et speil på hva som foregår inne i oss selv, og oss som masse, men også det som vil dytte oss hjem i den vi egentlig er, sammen som ett. Til mer kontroll vi vil ha på denne posessen, og til mer vi stritter imot, til mer dyttes vi, hjem i den vi egentlig er, fordi det er den overodnede kraften i alt. 

Stay tuned, hold fokus på dit du vil, og vit at vi er sammen om dette. En flokk. En Jord. En masse. Og alle vil vi hjem i oss selv, og våre sanne jeg. Du er ikke alene. 

I kjærlighet
~ Torill