Jeg er slik skrudd i sammen, at når noe presenteres for meg, kommer oppdagelsene og innsikten. Alltid som en respons på noe presentert, gjerne som sant. 

Kroppen, sinnet og Sjel er det samme, bare med ulike funksjoner i opplevelsen. Mange "mestere" vil ha det til at bare Sjelsbevisstheten teller, og alt annet kan du glemme.... Det er en ignorering av bitene deg og meg - akkurat som vi ikke er et kne, en fot eller øre, men hele "oppsettet". Det er pga dette, at jeg bare følger det jeg kjenner inne i meg, og ikke forviller meg inn i tilbedelse og dualitet, som eks kroppen og selvet, "mestetren" og jeg.. 

Ikke-dualitet - hva er nå det? Er ikke det nettopp et konsept født ut av dualitet? Ja, for det veier fortsatt noe på den dualistiske vektskålen, som bra, dårlig, godt eller ondt, fint eller stygt osv. Men hva om dette også er roller spilt av Gud, for å oppdage seg selv? Finnes noe annet? 

Slik jeg ser det, er alle merkelapper, roller, adskillelse, definisjoner og båssetting født nettopp i et av Selvets / Sjelens kostymer: det dualistiske sinn. 

Det finnes bare EN, ETT, ENE. Det omhandler alt som vi kan få øye på, og forbi. :)

Jeg har skrevet før om "mestere", og rollen de har tatt eller blitt tildelt av andre. Jeg har skrevet om at i selve tillatelsen av tilbedelsen, og opprettholdelsen av rollen, i seg selv gjemmer seg en gigantisk illsujon. Men for all del - alt som skjer, tjener oppdagelsen - enten etter en lang tur ut i myren (illusjonen), som en "mester" kan representere, fordi vi leter etter oss selv, eller bare inn i det du og jeg er. Det er faktisk ikke mer hokkus pokkus enn dette. 

Så kan mange si: Ja, men disse Mesrene er viktige for ens egen oppdagelse av Selvet, Livet, Gud i en. Tja, det er alle og alt. Det ene utmerker seg ikke som noe mer, selv om vi tror det. Det kan derimot være en behagelig hylle å hvile på, mens man oppdager at en selv er Livet Selv, men også tuftet på at noe er mer Gud enn noe annet, og det fører ut i nye illusjoner, om et rett og galt, Gud / ikke Gud, eller livet, selvet, sjelen, eller hva enn du vil kalle kraften alt er laget i, av, som og gjennom. 

Alle roller, som det ene eller det andre, er tuftet på samme illusjon - leken Gud/Selvet/Livet leker for å finne igjen seg selv. :)

Slik jeg ser det, er hele vår eksistens det samme - Selvet/Sjelen - bevisstheten, ubevisstheten, kroppen, sinnet og sjelen - Ja, selv hatet og undertrykkelsen er det samme - bare spilt ut som roller som tjener oppvåkning og erindring. 

Akkurat som i eventyret, er det den lille gutten/jenten som ikke er redd for hva de andre synes og mener, og som er seg helt naturlig seg, som tør å sette ord på det jo alle ser, at Keiseren er naken. Alle de andre, ser det samme, men betviler sin egen opplevelse, fordi alle de andre synes å se noe man selv ikke ser. Ingen vil jo skille seg ut, og alle vil ha en plass i flokken. Det er her i at hele bedraget ligger - bedraget skapt av selvet, gjemt i selvet, for å oppdages av selvet. Jeg kan med andre ord si, at vi leker blindebukk med oss selv, og alle våre variabler, der vi har rortet oss bort i fabler om hvordan vi "bør" være for å holde mål osv. Fabelen vi alle verdivurderer oss selv etter, og gjerne hverandre også, for å være helt sikker - hehe. 

Det er når vi flytter helt inn i oss selv, og vår opplevelse, erindring og oppdagelse, at rollene som det ene eller det andre, er intet annet enn et fatamorgana (?), en illusjon, en forestilling. Og midt i dette, vil en også se at alt dette, er det samme. 

I dette fordamper alle konsepter som rett, galt, feil, bra eller dårlig - det kommer til syne som noe, akkurat nå, nå, nå - that's it. I dette, vil "keiseren" vende blikket innover i seg / "kle på seg", og etterspørre sin egen sannhet og lek.

Kropp, Sjel og sinn, er alt det samme. Skapt i og av det samme, for å tjene leken. 

Alle roller eller titler, er det samme - dualitet. Det spiller ingen rolle hvor fine disse tiltlene er, eller hvem som deler dem ut, eller aksepteret dem - de er fortsatt en Gud/Selvet som tar en tur i den himmelske "myren". :) 

Sant, ikke sant, lys og mørke, er akkurat det samme - "en tur i myren". "Sannhet" kan best omtales som noe som stemmer overens med ens egen opplevelse, slik det er med alt - det er vår egen opplevelse - ikke mer, og ikke mindre.

Og midt i alt dette, fordømmer vi hverandres opplevelse eller tro om hva livet eller Gud er, fjern fra tanken på at vi selv "er på tur og plukker myrull" til vår egen erindring.

Det fine med alle disse nye kreasjonene, eller keiserens "nye klær", er at de alle er en del av den himmelske fullkomne leken - lekt av selvet selv, livet selv, gud selv, helt til den opphører - i seg selv. 

Omfavne hele deg, med alle dets nyanser. Om noe, bare observere deg selv og din egen duving. Det er her oppdagelsen av opprinnelsen deg vil komme til syne. 

Det er derfor at ALT BARE ER, er sann. Er hva? Ikke noe, bare hva enn du tror, helt til du ikke kan definere noe som noe. Og så er det den som ser, som vil se ulik informasjon eller konklusjon i det sette - men det er fortsatt ingen av delene - Det bare Er. 

Når du og jeg, hver for oss, og sammen, oppdager vår egen verdi, og begynner å elske oss selv, uten noe mer "og så...", eller ikler oss en ny kappe, det er da vi kan romme hverandre, og alles uttrykk, akkurat nå. Full bevissthet er ikke mulig uten å omfavne også det levde livet, kroppen og sinnet, og alle verktøyene i verktøyskrinet (følelsene), for det er alt dette som gjør oppelevlsen mulig. 

Hver gang du snubler eller føler du roter deg bort, så omfavne det, og vit at alt dette er det som skaper referansepunktene opplevelsen Deg mulig. Elske deg selv som mest for dette, som et lite barn som blir trygt omfavnet og elsket og tatt vare på. Omfavne alle følelser, og nære deg med kjærlighet. Det er trygt for deg å motta kjærlighet, for alle aspekter av deg, nå. 

Ha superfine dager, og gledefull og fri sommer, som, for, gjennom og inne i deg. 

Torill ~ 

Ingen har noen gang gjort meg noe. De bare ropte ut sin egen smerte og frykt.

Fordi jeg sto midt i utbruddene av handling og ord, trodde jeg det handlet om meg, men det var bare deres egen smerte som kom til syne. Så måtte jeg omfavne min egen smerte, som kom fra å tro det hele handlet om meg. Det kan være en lang prosess, men den trenger ikke å bli det. 

Jeg har sett alt dette (ja, alt jeg deler her) gjennom eget liv og eget indre, og har på merksnodig vis måttet finne veien selv, inne i meg (det var ingen jeg visste om, som hadde de verktøyene jeg trengte for forløsning). Derfor deler jeg dette, for at det kan skape veien din tilbake til deg selv, lettest mulig. Jo, visst kan det bli smertefult underveis, fordi smerten må få komme opp og bli sett, møtt og omfavnet, som ens egen smerte - men det er ikke uoverkommelig. Med gode medspillere, kan det til og med bli lett og gledesfult. 

Delt fordi dette kan snu opp ned på din opplevelse som deg. Det andre gjør og sier, handler ikke om deg, men er deres egen smerte eller frykt.

En helt vanlig samtale i nabolaget kan endre mye, dersom vi tillater oss å bare være. I dag ble denne delt, helt spontant, over et gjærde, og jeg kunne se den endret noe der og da. 

Smak på den hvis den gir mening... 

I takknemlighet og glede, frihet og undring.

Torill ~~ 

Ja visst gjør det vondt - menneske, hva lider du av?

Ja, vist gjør det vondt når knopper brister
Hvorfor skulle ellers våren nøle?
Hvorfor skulle all vår varme lengsel
bindes i det frosne bitterbleke?
Omsluttet var jo knoppen hele vinteren.
Hva er det for nytt, som tærer og sprenger?
Ja, visst gjør det vondt når knoppen brister,
vondt for det som vekser
og vondt for det som stenger.

Ja, sant nok kjennes det vanskelig når dråpene faller.
Skjelvende av engstelse tungt de henger
klamrer seg til kvisten, utvidere seg, glir - 
tyngden drar dem ned, de klamrer seg fast.
Vanskelig å være usikker, redd og delt,
vanskelig å kjenne dypet dra og kalle,
likevel å bli sittende og bare skjelve - 
vanskelig å ville bli
og å ville falle.

Da, når det er som verst, og ingenting hjelper,
Brister som i jubel treets knopper.
Da, når ingen redsel lenger holder,
faller i et glitter kvistens dråper
glemmer at den skremdes av det nye
glemmer engstelsen for ferden -
kjenner et sekund på sin sterkeste trygghet,
hviler i den tillit
som skapte verden. 

Hentet fra diktsamlingen "For treets skyld" av Karin Boye
Fritt oversatt 

Torill ~

(Les gjerne bloggposten under, som handler om denne overgivelsen til Livet Selv. La smerte være smerte, frykt være frykt, og hvile i skapelsen Deg, Nå.)

Det tar enormt med energi å skulle være noen eller noe, men det tar ingen energi å være - bare være - ikke noe - bare deg. 

Mange er sliten nå, og føler utfordringene står i kø, og sliter med å holde tritt, å fikse, å helbrede, eller å mestre, å overkomme. Glem det. Personen og mennesket vi, kan ikke mestre Livet. La Livet Selv ta over - Gud i deg, Universet, Lyset, eller hva enn du vil kalle kraften som alt er skapt i, av, som, for og gjennom, også du. 

Som jeg har skrevet før: Personen er bare den vi tar oss selv for å være, og som er formet av hendelser i livet, opplevelser, tillært og fortalt. Bak dette, finnes Det Du Er, som var der allerede før du ble til et menneskefrø, ved fødsel, og som førte deg inn i denne verden - som laget deg, av en celle og ett egg som bar Livets visdom i seg, og hadde all informasjonen, hvor mange tusen ting skulle klaffe for at du ble deg. (Ingen menneske eller liv er en "feil". Det ble akkurat som det skulle, derfor er alt liv hellig.) Denne kraften, som førte deg hit, og som du legger ditt liv i hendene til hver kveld du legger deg - Den kraften tar hånd om deg, selv når du har sluppet kontrollen, og sover. Det er ikke du personen som mestrer dette, men Det Du Er. 

Det er når vi skal kontrollere og styre, fikse og mestre, det er i dette at ubalanse oppstår, nettopp fordi menneskesinnet ikke har det overblikket og innsikten som Livet Selv.

Så gi deg over til det som førte deg hit, og som har holdt liv i deg frem til denne dag. Gi alt over til denne kraften som Du Er - bortenfor sinn og intellekt, bortenfor personen du tar deg selv for å være, og bortenfor alle konsepter du kan komme på. 

Når du og jeg går ut av veien, slipper Gud/Selvet/Livet/Lyset/Kjærligheten til i oss. Ikke som en nyinnkommen gjest, men som Livet Selv, som Kraften Alt er skapt i, av, for, som og gjennom. Når du og jeg går ut av veien og slipper denne kraften til, og gir oss over til dette, det er da miraklene skjer - det er da man kan føle at noe større enn mennesket oss tok over. Det er dette som har blitt omtalt i ordtaket: Når det er som mørkest, er hjelpen nærmest. Dette fordi vi ofte i motgang, til slutt ser at vi ikke kan mestre eller fikse, og på et tidspunkt i kampen gir oss ende over - det er DA, i overgivelsen, at smerten løftes av, nærmest som et uforståelig mirakel - for det er det det er - uforståelig for mennesket. Denne manglende begripelsen er nettopp årsaken til at ikke menneske eller sinnet kan fikse det, men kraften vi er laget av og gjennom.

Grunnen til at menneskesinnet ikke kan fikse utfordringene, er fordi utfordringene sitter i sinnet, og der alene. Sinnet kan ikke helbrede noe, gjennom en dialog med og av sinnet, for det er der det hele er skapt. Ei heller kan sinnet avskapes eller transformeres av sinnet. Det er også sinnet som fòrer kroppen med tanker, som slår ut i følelser i tråd med preging, som skaper ubalensen som kan utvikle sykdom etc, men dette tar ofte lang tid. Slik jeg ser det, kommer all sykdom fra et skremt sinn.

(Les nederst på siden her: Hjem - Jeg presenterer det Jeg ser, og det behøver slett ikke være sant i deg, nå.)

Så hva enn som foregår i ditt liv nå, så gi det over til Livet i deg, Gud i deg, Lyset i deg. Du trenger ikke forstå, være enig, eller for den saks skyld mene eller tro noe om det - bare gi det over. Det var denne overgivelsen som lå til grunn for Jesus helbredelser - å slippe Gud/Livet/Lyset/Det vi Er, til - å gå ut av veien. 

Prøv da vell? Hvordan føles det inne i deg, hvis du smaker på idèen at det ikke er du så må fikse, ta hånd om, forstå eller fikse? Menneskesinnet vil aldri helt forstå kraften alt er laget i, og det er fordi sinnet ikke har kapasiteten til det.

Jeg er ikke religiøs, for den som er ny på min side. Jeg forholder meg bare til det jeg ser selv, og det som synger i mitt hjerte. Jeg liker egentlig ikke ordet Gud, for det har blitt et altfor belastet ord (akkurat som Livet for mange ikke er et trygt og godt ord, eller kjærlighet, som for mange oppleves som noe en selv ikke fortjener, eller må gjøre seg fortjent til etc)- et ord som menneskene har gått til krig og undertrykkelse for, der "min gud er mer sann enn din" osv. Og midt i det hele, er ikke Gud en person, en skikkelse, men Selve Livskraften i ALT. Eneste forskjellen er menneskets tolkning av hva denne overordnede Kraften er. 

Inderlig gode dager, i tillit til og overgivelse.
I takknemlighet og glede

Torill ~

Jeg vil legge til, til bildet: 
Kløyv en sten, og du finner meg der. Klipp en snegl i to, og du vil finne meg der. Absolutt ALT er denne kraften, på forksjellige svingninger og vibrasjoner, men det er fortsatt det samme. 

Vi har hatt og har vidunderlige dager og uker her i sør, men skikkelig sommer. En ren nytelse. Det gjør godt for både kropp og sjel. Sprade barbent i gresset, omgitt av fuglesangen, lyset, blomstene, og sol, sol, sol. Ja, det ER vakkert. Livet er godt.

Det slo meg nå, midt i all denne nytelsen, hvordan vi "tvinger" kroppen til å tåle mer, stadig mer, i nytelsens navn. Jeg sto med min nyinnkjøpte solkrem i hånden, innkjøpt til familien hvis noen uforutsatt MÅ være i solen lenger enn sunt er. 

Det kom til meg her, at solkremer nuller ut kroppens språk og signaler om å trekke ut av solen - å gi beskjed når det er nok (bli rød). Solkremer nuller ut dette språket, og derfor får vi ingen indikasjon på at vi må trekke i skyggen. Dette i tillegg til mange av de skadelige stoffene i tradisjonell solkrem. Jeg skal ikke gå videre inn på dette, for jeg er ingen kjemiker eller biolog. 

Det er litt det samme, når vi med medikamenter bedøver kroppens språk og formilding med en pille... Problemet er ikke borte ved bedøvelsen - den bare kjennes ikke lenger. 

I begge tilfeller målbinder vi kroppens formidling til oss. 

Før i verden, jobbet bonden ute tidlig morgen, formiddag, ettermiddag, kveld, og hadde lunsj og en god hvil midt på dagen da solen sto som høyest (Ca 11/12 - 15/16, alt etter som). Da tilpasset menneskene seg til solen - ikke som i dag, der vi trosser den, fordi vi tror vi er smartere enn både natur og kropp. I andre varmere strøk, dekker de seg til.

Naturlig solkrem finner du hos VissaBia.no dersom du MÅ være i solen lenger enn tenkt, og ikke har mulighet for skygge eller å dekke deg til. (Jeg har ingen fordeler med å nevne denne solkremen. Faktisk vet hun ikke om det en gang) - Men husk: Solkrem er fortsatt en justering av kroppens språk. Det absolutt beste er dog det naturen har gitt oss, helt gratis: Skygge. 

Jeg selv benytter ikke solkremer, men benytter skyggen som min bestevenn når jeg kjenner jeg skal det. Jeg tror på kroppen og den genuine skapelsen den er. 

God sommer 

Torill ~