Jeg fikk lyst å dele et eksempel på intuisjon, og hvordan den virker i alt.

Da klokken hadde rundet 00.00 natt til 5/8, var jeg og en nydelig sjelesøster samtidig pålogget. Jeg følte sterkt for å ringe henne, men hadde ikke noe å si. Jeg følte heller ikke at hun var i noen form for vansker, eller "trengte meg", så jeg lot være. Dagen etter (fortsatt samme dato), fikk jeg samme følelsen av å skulle slå på tråden, men jeg hadde fortsatt ikke noe å si, og følte fortsatt ikke at hun var i vansker eller noe, så jeg lot det være. 

I dag så jeg at hun hadde bursdag i går. Jeg ville tydelig bare være med å feire henne. 

Sjelen vet, selv om ikke sinnet vet eller husker - i dette tilfelle visste jeg ikke, men Sjelen vet. Vi er forbundet langt utover vår forstand, alle sammen, og spesielt sterkt er det med de vi har i vår nære svære. 

Små innfall, som kommer helt ut av det blå, som å strekke ut en hånd, ringe noen, eller oppske et sted, og som du ikke selv forstår hvor kommer fra, kan være din Sjel, som søker å fortelle deg noe.  Det trenger ikke være fordi du skal tilføre noe - det kan være at du møter på noen som har noe å tilføre deg - en opplevelse, en idè - det kan være hva som helst - og slike møter har alltid minst to vinnere, deg og den/de andre. 

De aller fleste som leser her, er nok svært godt kjent med intuisjonen, og hvordan den fungerer i alt, men kanskje ikke alle? Jeg vet ikke, men noe har det for seg, uten at jeg vet hvorfor og hva. 

Nydelige dager 

Torill ~

Ingen healing eller støtte kan nulle ut dine valg nå, nå, nå og nå. Hvorfor? Du er den som må velge, inne i deg, for deg, som deg og gjennom deg.

Noen kan vise deg en vei tilbake til opprinnelsen deg, men du kan velge en annen vei.

Dersom noen forteller deg noe annet, er det bare deres eget ego som snakker.

Du er det absolutt viktigste for deg. Du ER livet, skaperen og det skapte. Du har bare "kledd deg ut og leker Knut."

Jeg illusterte til en kamerat forleden, iblandet en god porsjon humor:

Det hele er som å leke gjemsel, der du både er den som har gjemt seg, og den som leter. "Men hvor er jeg? Jeg kan ikke finne meg. - Du er her - Hvor her? - Her - Ja men, jeg har leitet over alt, men jeg finner meg ikke! Jeg har brukt alle metoder, og leitet etter alle kunstens regler, men finner meg ikke. Hvor er jeg? - Du er her. Du er den som har gjemt seg for drømmen du, for nå, tar deg selv for å være. - Men hvordan gjør jeg det? Hvordan finner jeg tilbake til opprinnelsen meg? - Vende blikket inn i stillheten bak drømmen, der er du."

Opplevelsen Livet, har som hensikt å skape referansepunkter som gjør det mulig å oppleve hvem vi er. I fysisk form er vi velsignet med følelser, som gjør opplevelsen og følelsen mulig. Uten følelsen, som den fysiske kroppen gjør mulig, ville ikke opplevelsen eller definisjonen være mulig. Og for å skape referansepunktene, glemmer vi hvem vi er, slik at vi kan gå helt inn i forglemmelsen og opplevelsen, som det ene eller det andre. Det kan sammenlignes med en drøm: for at den skal kunne oppleves inne i oss, må vi selv entre  og oppslukes i drømmen. Uten dette dykket inn i den, blir den bare en tenkt tanke. Men èn ting glemmer vi aldri helt bort, og det er den stillheten og totale freden og gleden i opprinnelsen og utgangspunktet vi er - så et stykke på veien, begynner vi å kjenne en lengsel til dette, gjerne uten å kunne definere helt hva dette er. Det er gjerne da selvutvikling begynner - eller som jeg liker å si det, å vikle oss ut av det vi har viklet oss inn i, og dermed den vi har tatt oss selv for å være - ut av all preging, tillæring, opplevelser og erfaring, og tilbake til utgangspunktet Jeg Er, Jeg Finnes, Livet Jeg.

Det er dette du finner, mer og mer, når du vender blikket inn, og bare observerer.

I drømmen har vi fri vilje til å skape det ene eller det andre, og vi kan hele tiden endre drømmen gjennom valg. Sjelens frie vilje er å drømme i vei, men på et tidspunkt våkne igjen ut av drømmen, og erindre hvem vi er. Akkurat som vi drømmer i vei mens vi sover, har vi likevel en plan om å våkne om morgenen.  

(Føleleser setter seg ofte i kroppen, som jo er den vi føler igjennom, og kan skape ubalanser over tid. Kroppen er din troe tjener på denne reisen, og som tar imot all din egen fordømmelse, uten å mukke. Kroppen du, er faktisk råsterk, men venter på din anerkjennelse og vennskap. Bare ved å ta imot deg selv og kroppen, skjer endringene. Når vi lytter og observerer, slipper spenninger og ubalanser taket og blir borte. Du trenger ikke gjøre noe, eller finne ut av noe - bare lytte til følelsene og observere - eller bare gjenta for deg selv at du nå tar imot deg selv og kroppen din. Du vil kjenne når det slipper taket, helt av seg selv, og erstattes med en lettelse. Kroppen Selv slipper det, (nesten som et barn som blir hørt og omfavnet - det blir glad igjen).)

Fant du glede i det du leste? Gjorde det noe med deg? Del gjerne med andre som du tror vil ha glede av dette.

Takknemlig for alt som kommer til syne gjennom meg, i alle mine møter.

Torill ~

Lille Snøfte, som jeg har kalt han/henne, et lite pinnsvin, er i kampberedskap hele tiden. Den er veldig redd, og har tydelig opplevd noe skremmende.

Dersom det finnes andre pinnsvin der, sitter den bare å snøfter og kaster på seg, så den får snøftet og gitt beskjed i alle retninger. Kommer den borti en løvetann mens den rygger, så kaster den seg rundt og vil "forsvare" seg.

Et intr skue, mens jeg satt ute og såg på den i natt.

Før du leser her, så se nederst denne siden Hjem . Dersom du har utfordringer med blodtrykk, så ta det opp med din lege (lagt til ihh til norsk lov), så kan du eventuelt, sammen med ev medisinering, paralelt kikke litt nærmere på dette. Finnes noe av dette i ditt indre følelsesliv? Tar du vare på deg selv? 

Jeg er jo slik skrudd sammen, at når jeg undrer på noe, så kommer svaret. I en god og hjertenær kommunikajson med en svært vis venninne, Vilde, åpnet dører seg inn i en annen forståelse, også i dette teamet forleden dag. 

Etter dypdykk på temaet, vil jeg beskrive det jeg ser slik:
Nedre trykk, representerer ens undertrykkelse av følelser og behov, å se og handle på viktigheten av ens egne behov - og øvre trykk representerer ens overkompensasjon, som i å ta vare på andre, imøtekomme, eller innfri...  (det kom mye mer informasjon, men dette er smakebiter du selv kan smake på). Kan det være så enkelt? Kan det være at alt i kroppen er kroppens og sjelens beskjed til oss, der vi forviller oss ut av oss selv, eller jobber mot oss selv, der kroppen kjærlig guider oss inn igjen, tilbake til oss selv, og egne behov og støtte? Jeg tror det. 

Blodtrykk er ikke en statisk greie, i allefall ikke på meg, og kan variere svært, og derfor er det mine dypdykk skjer. Jeg er jo en undrende sjel, så også når det gjelder kropp og helse. 

Ikke å undres at undertrykket ilegges vesentlig betydning, større enn overtrykket, i og med at å undertrykke en selv, er vesentlig mer belastende.... 

Jeg kjenner en dyp ressonans i meg, og det gav virkelig mening for meg. Det trenger ikke gjøre det for deg. 

Men - dette kan være et langt lerret å bleke, så ikke tro dette er den eneste løsningen - nå. Ta det gjerne paralelt med annen behandling, som nevnt over. 

Gav denne deg noe, eller andre delinger her, så gi deg til kjenne. Det er slik verden går videre, gjennom at vi tør å komme til syne. 

Torill ~

Legger til 5/7:
To dager etter, sendte hun meg en lenke hun kom over, hvor miljøet synes å komme til noe samme konklusjon - bare ikke helt dit vår samtale omhandlet, eller som jeg fikk se i det jeg delte over. Enjoy. Forståelsen av hele vår eksistens, og kroppens sameksistens som en MEDspiller, blir endelig tydeligere, også for miljøet. 

Lenke til artikkelen finner du her: 
https://utforsksinnet.no/folelser-og-hoyt-blodtrykk-en-uventet-relasjon/

Hvis du kjenner på at det kan bli litt vell mye for tiden, med både den ytre verden, og den indre, så vit at det finnes måter å håndtere kaoset på. 

Gammelt grums kommer opp i alle nå, og i den prosessen kan det letteste være å peke på de andre, og tro det er deres feil, og at det handler om dem - men siden vi er den som opplever det hele, er det også inne i oss selv det hele tar form - dvs vår REaksjon i møte med noe, er noe som skjer i oss selv. Derfor, ta imot deg selv med aksept og trøst, omsorg og kjærlighet.

I stunder der det kjennes for mye av det gode, så kan du lage deg en slik lapp, med en svært kort ordlyd, som støtter dit du vil. Årsaken til at den bør være kortest mulig, er at ellers lager gjerne sinnet noe å mestre ut av det hele, mens det egentlig handler om en overgivelse til noe større enn deg, nemlig Livet Selv/Gud. 

Denne lappen kan være det du føler for, men lag den gjerne slik at du føler deg trygg, for ellers blir det ikke plass til deg i det hele.  "Takk for at ..... (svært kort tekst), og at jeg vet det."

Når det blir for mye, så er det noe som foregår i sinnet, og kan derfor ikke løses derfra. 

Dette (bildet) var en lappe jeg selv fikk av en Engel en gang, for mange, mange år siden, med beskjed om at, dersom jeg leste den konsekvent hver gang frykten dukket opp (jeg hadde opplevd noe svært skremmende), så ville det være min opplevde sannhet etter 21 dager. Jeg innrømmer at jeg var mer enn skeptisk, men samtidig kjente jeg intuitivt, at dette var svært viktig. For sinnet var dette det totale vås, og slett ikke sant i hele tatt - men så er det også sinnet som maner frem frykt og lidelse, helt i tråd med erfaring eller tillært i livet. Det er derfor det er så viktig ikke å tro alt sinnet (tillæring du er preget i og av) presenterer som sant.

Sinnet utgjør faktisk potensialet for opplevelsen. Et sinn låst i fare og frykt, vil fortsette å oppleve fare og frykt. Vil du oppleve noe annet enn frykt, er det første du må gjøre, å slutte å tro på sinnets gjenntagende "sannhet". Så en slik lappe, vil være usann for deg nå, men ditt konsekvente valg underveis, vil endre din opplevelse.

Selv om min frykt kom fra en fysisk opplevelse, der og da, så lå det et hav av potensiale og utfall i mitt valg.

Vell - Etter 21 dager var det min opplevde sannhet, på det gitte team, og har siden forblitt det. 

En slik lapp kan du bruke på mye, men ta èn ting av gangen, ellers lager sinnet et "hekkeløp" ut av det hele. Det kan gjerne være samme lappen, selv om temaene er ulike.

Med konsekvent menes å vende blikket mot lappen, og gjenta dette, STRAKS frykt etc dukker opp. Dette er både en måte å omprogrammere sinnet, ikke å la frykten gro, og også en overgivelse til noe større enn deg, som i seg selv kan for mange være skremmende. Men prøv, og gjør det konsekvent, så vil du se at det hele endrer seg. 

Delt i dag, fordi jeg skulle lete frem en bloggpost om dette til en, for jeg var sikker på at jeg hadde skrevet om dette før, men fant den ikke i farten - Så her er en kortversjon, for deg som føler for det.

Inderlig gode dager 

Torill ~