Som seer har det til tider vært veldig utfordrende, fordi jeg ser de neste trekkene og den opptegnede planen - for nå.  Tenk deg livet som et brettspill, der du kan se hva den andre har som plan og hva neste trekket er, hvem som taper eller vinner, basert på alle de andre valgene. En ganske omfattende oversikt. Og midt i alt dette, er Det Overordnede Livet meg/oss. 

Ja, det er en god metafor på det hele. I spill kan en bli engasjert og leve seg inn i  det, men når spillet er pakket sammen, er alt ved det gamle: Kjærlighet og latter, omsorg og samhold. Akkurat slik er det med livets forglemmelse og erinding også.

Et veldig godt billde på det hele er her for en tid tilbake, vi, familien spilte et robot-brettspill, der de som havnet forran hverandre med ansiktet mot en annen spiller, skjøt denne. Står denne med ansiktet mot deg, blir du selv skutt. Det er ikke alltid du vet hvor du havner, fordi etter endt runde, skjer ting utfra hvor du står på brettet. Jeg traff mitt barnebarn, hvorpå hun utbrøt 'tosjnabesto' (toskete bestemor), og vi alle brøt ut i latter. Ikke over kallenavnet eller å kalle noen noe, men av friheten og tryggheten hun utviste. Min familie elsker dette fri og trygge, som er blottet for alt annet enn fri trygghet. 

Slik er det med livet selv også. Det som synes å foregå, og livet selv. 

I "brettspillet livet" er det akkurat slik. Alle vet vi dypest sett at vi er ett ene, men lever oss inn i spillet, reagere, opplever, og konkluderer, og peker på andre, mens vi alle bare opplever oss selv, eller drømmen vi tar oss selv for å være. Ingen vil hverandre vondt, for det er oss selv og det vi er her for å transformere, vi ser. Tenk - ingen vil deg vondt. Vi peker bare alle ut med den indre smerte vi kan føle - "makten" inkludert.

Som seer ser jeg spillet og virkeligheten Livet samtidig. En kunst å beherske, fordi alt kan virke så overbevisende her på jorden, spesielt med de sterke uttrykkene som er nå, og all polariseringen. 

Enn om alt dette ytre har inntatt manesjen, kun fordi vi tror det på et plan? Enn om alt dette "ytre" bare er ment å se bak, inne i oss selv, så gleden over livet atter kan oppstå? Ja, for det vi får øye på, er vi bærere av selv - uten å bære det selv, ville vi ikke fått øye på det. 

Dette kan ha rot i eget liv, tidligere liv, slekter før oss, eller som med meg: ekspandert ut i alt dette som barn, tilbake til all lidelse på jorden, nærmest som et mosaikkbilde som gikk i millioner av biter, og gikk langt fra hverandre - og siden, sammen med dette "mørket" som jeg tok med meg, litt etter litt gått sammen igjen, for å transformere det hele inne i meg, fordi det er der jeg tok det med meg, hjem i meg. 

Dette har blitt vist meg over lang, lang tid - litt etter litt. Det startet med det lille barnet på 4,5 år som jeg ikke fikk kontakt med, ulikt barnet meg i alle de andre aldere, og som nesten var død, for 20 år siden. Først i desember i fjor, ble jeg vist hele bildet og oversikt, og hva jeg holdt på med i dette livet: Transformasjon. 

Å se har vært min største prøvelse og distraksjon i dette livet, for jeg så/ser bak alle falsettene i spillet og det himmelske livet, i fysisk form her på jorden. Og midt i alt jeg ser igjennom, får alt komme hjem og bli transformert, gjennom at jeg gjennkjenner det og dettes sanne natur, Gud. 

Du som ser bak fasadene i det jordiske spillet: Kan det være at også du holder på med å transformere ting du har bært på, av ulike grunner og opphav? Vi det i så fall gjøre det lettere for deg å løfte blikket og gjennkjenne Gud i alt? Uavhengig av narrativer og konklusjoner på det jordiske? Kan det være at du er her for å transformere, akkurat som meg? Kan det være at alt vi ser og blir oppmerksom på, bare vil lede oss tilbake til våre sanne Jeg? 

Så kan vi si: "Jamen de andre..... " De andre er bare en idè vi prøver å forkle vår egen frykt gjennom, for å slippe å møte frykten vi bærer på i oss selv. "De andre" finnes ikke - fordi vi er ett ene. 

Inderlig fredfulle dager, forankret i ditt himmelske Jeg. 

~ Torill  

I dag, 20/1 2021 vil jeg dele det som kom til meg i dag, i en verden som kan oppleves som dualitet og splittelse:

Det er Gud som manipulerer
Det er Gud som føler seg manipulert.

Det er Gud som lar seg diktere
Det er Gud som følger sin sannhet.

Det er Gud som mister seg selv av synet
Det er Gud som finner hjem i seg. 

Det er Gud som er demokratisk
Det er Gud som er republikansk.

Det er Gud som er mørkhudet
Det er Gud som er Lyshudet.

Det er Gud som er troende
Det er Gud som VET.

Det er Gud som sensurerer
Det er Gud som opplever sensur.

Det er Gud som er grådig
Det er Gud som gir.

Det er Gud som er motsettningene
Det er Gud som enes.

Det er Gud som polariserer
Det er Gud som enes i kjærlighet.

Det er Gud som ser forskjeller
Det er Gud som vet alt er det samme.

Det er Gud som fordømmer
Det er Gud som omfavner.

Det er Gud som splitter
Det er Gud som samler.

Det er Gud som er rik
Det er Gud som er fattig.

Det er Gud som har makt
Det er Gud som føler avmakt.

Det er Gud som er dag
Det er Gud som er natt.

Når vi oppdager dette ene, opphører lidelse og undertrykkelse, fordi vi får øye på draktene vi har kledd oss ut som, og personene vi har tatt oss selv for å være. Gud er hvert eneste menneske og liv som noen gang har eksitert på denne jord, og som eksisterer nå, og som vil eksistere noen gang. 

Kan vi ha mot til å omfavne hverandre, og mot til å finne tilbake til dette ene, og møtes der? 

Om du vil - Gjør det for din del, og kjenne hva det gjør med deg og din dag. 

I Kjærlighet
~ Torill

Se gjerne denne: Når Gud ser Gud, kommer Gud til syne
 http://www.torills-lysarbeid.net/421904182/4416317/posting/n%C3%A5r-gud-ser-gud-kommer-gud-til-syne-i-alt

Selv om du ser noe, med dine egne fysiske øyner, så tro ikke på det, men finne inn i den du Er. Da vil du se at det hele bare er forslag for deg å våkne til. 

Dette kom så sterkt til meg i 2009, og det er ikke mindre sterkt i dag, for det handlet om nettopp tiden vi er inne i nå. 

Det som helt tydelig formes i verden nå, har lagt der i mange år, og bygget seg opp til manifestasjoner i oss som masse. 

Det handler ikke om et virus, og det handler ikke om makten/de andre - men om vår egen oppvåkning.

Selv om jeg kan se ting lenge før de tar form, har jeg også blitt vist, hvordan det vi ser, blir sett for å transformeres i den som ser det. Jeg har skrevet mye om dette i tidligere bloggposter.

Det jeg ser i dag, er at alle de som blir observang på det som tar form, stopper ved oppdagelsen, og krigkaster det som sant. Joda, på ett plan er det sant, men det de fleste, om ikke marioteten gjør, er å la seg skremme av det, og starte en "krig" mot dette, totalt ubevisst at de da limer det fast til tegnebrettet, og slik vil se det ta tydeligere form. 

Når du som leser her, ser noe, blir observang på noe, så vend blikket inn i deg, og møte følelsene dette bringer frem i deg, og la de "snakke seg ferdig", omfavnet av deg, anerkjent og elsket - for det er noe inne i deg som har fått en gylden mulighet til å forløses - endelig. 

Det som skjer når vi blir redde, utrygge og skremte, og deler dette, og advarer andre om dette, er at vi har stemplet godkjent på hva enn dette er, som vår skapelse/bestilling, med vår frykt. Da vil dette måtte bygge seg opp, til å bli mer tydelig - helt til vi ikke rømmer fra oss selv lenger, og vender blikket inn, så forløsningen kan få skje der - i det eneste setet som holdt det levende i oss, og slik også verden. 

Det haster. Det haster for menneskeheten å se igjennom dette, og ta hånd om sine følelser helt til disse er transformert, nærmest av seg selv, når vi møter og lytter til våre følelser. Det finnes ingen annen vei. 

Å sloss og å dele og advare, vil bare lime det fast til tegnebrettet, og det vil vokse. Det vil vokse fordi dets eneste misjon er å vekke oss til oss selv,, og møte våre innerste følelser, så vi kan bli fri fra vår egen tortur av oss selv, gjennom å tyne oss med frykt. Dess mer bevisst, dess skerkere skapere. 

Jeg kan ikke få sagt dette tydeligere: Når følelsene våre er møtt, omfavnet, anerkjent, akseptert og følt, da er undervisningen over. Dele dette, snarere enn å dele det dere ser, om enn sett med deres fysiske øyner. Gå med Gud. 

Det er deg du må favne nå. Det er så viktig du er. Universet har all verden med tålmodighet og kjærlighet, og vil dytte deg hjem i deg, så du kan oppdage det nydelige Lyset Du Er. Ta så dine valg, rotfestet i ditt hjerte, men uten friksjon med noe eller noen. Alt er Gud, som dytter Gud/Deg hjem i Deg. 

Kalle det gjerne foreningsøyeblikket mellom havet og dråpen, som igjen blir ett med seg selv - havet, forundret over å oppdage at den Er havet selv, med all dets iboende visdom og kraft, og aldri var adskilt, selv om det opplevdes slik . 

I Kjærlighet til flokken Oss.

~ Torill

 Dele 💔 La ikke ego eller behovet for å være anonym hindre deg i å dele - med og for flokken oss. Takk. 💔

"Bli ved dine følelser i møte med alt - og oppdage at det er du som holder det levende i deg. 
Uten deg innvolvert, finnes det ikke mer i Livet Deg. 

Til flere av dere som våger å se dette, til før er dette "marerittet" over. Det er bare en drøm i eget hode. 

Denne drømmen kaller dere sann, fordi dere finner den "bevist" - men dere ser ikke at den formes i dere, nå."

I kjærighet og glede

~ Torill

All Who Walk The Earth - Remember - av Lee Harris
 https://open.spotify.com/track/4mvU5C5YMrDz3Hnu4tK8AY?si=GUYQx96OS2aFeh49wOFltg