Mens verden synes å ha gått av skaftet i alle rettninger, med valget i us, nedstenging og kontroll uten sidestykke - så er det noe annet som tar form... 

Alt dette som skjer nå, skjer på dypest plan, for at vi alle får en gyllen mulighet til å transformere gammel historie og gamle analyser og konklusjoner, til fred, tillit, kjærlighet og medfølelse, verden over. 

Vi beveger oss fra 3D til 5D (D her=bevissthets-dimensjon). Vi går fra å leve ut fra sinnet, og alle dets konklusjoner og behov for kontroll og makt, til å bli mer hjerte-sentrerte, og lytte til hjerte mer enn til sinnet/tankene. 

Mens vi før har levd etter posisjoner, kapital, makt, maktesløshet, undertrykkelse osv, går vi nå inn i en ny æra, der vi føler mer enn vi tenker. Og nettopp det å føle, blir ekstremt trigget hos mange nå, og det er nettopp det som må til for at vi skal våkne ut av frykt som holder oss nede. Vi er klar til å LEVE oss, og da må frykten som sinnet holder fast ved, vike. 

Måten å endre det hele på, er å føle følelsene våre, inne i oss, uten å peke ut, og klandre eller dele ut skyld. Hva enn som skjer, så er det våre egne følelser vi føler i møtet med hva enn det skulle være, og de må derfor møtes der, inne i oss. 

Det spiller ingen rolle her, hvem som gjorde hva, eller hvorfor, for det er du og jeg som lider under følelsene vi kjenner i møtet med hva enn det er. Så for vår egen del, livet oss, må vi møte det der. Ja, for det er jo mine følelser jeg kjenner, og dine du kjenner, er det ikke?

Vi er nå midt inne i et kritisk vendepunkt for jorden og meneskeheten, og det er nettopp derfor jeg skriver denne posten. 

Når du og jeg våger å føle følelsene våre, og kjenne etter innover i oss, og lytte - virkelig lytte til den redde gutten eller jenten, mannen eller kvinnen, og sitter i omsorg med oss selv, og la frykten "snakke seg ferdig", så skjer det noe - Frykten fordamper, sakte men sikker, eller pluttselig, og du har, uten at du tenkte på det, transformert mye av frykten som finnes inne i oss, og dermed der ute. 

Dette fordi vi henger sammen som ett ene, og er på et vis tråder i den samme veven. Det som slippes i en, slipper også opp i hundretusener rundt deg. 

På samme måte virker frykt og fordømmelse. En frykt eller fordømmelse som noen har, og som vi peker ut med, slynges utover i denne veven, og påvirker alt i dennes maskenett. Peker vi ut og klandrer, så skjer akkurat det samme.

Jeg har sett så mange som snakker om dette, men nekter å se inn der følelsene faktisk skjer, og peker ut, og er med på å opprettholde og forsterke frykten og jerngrepet den har. 

Så hva enn, for Trump eller mot, for Biden eller mot, enig med regjeringen eller mot - slippe det, og flytte blikket inn i den som føler det følte - deg i deg, meg i meg, hver i seg. DET er måten det hele vil endres på. Det er den eneste måten det kan endre seg på, fordi dette er dets eneste misjon: Å trykke på de rette knappene i oss, så frykten vi selv bærer på, endelig kan komme opp og ut. 

Vi har vært så vant med å kontrollere våre følelser, ofte for å passe inn, eller fordi det var for vondt å kjenne på, og slik dyttet det langt ned inne i oss, at noe eksternt nå må til for å dytte den til overflaten igjen, så vi får øye på den. Kraften på uttrykket sier også noe om graden av smerte som verden holder seg tilbake i. Ofte tror vi da at det handler om de andre der ute, men det gjør ikke det. Det var bare noen som ubevisst tok på seg rollen for å skremme vår egen nedsaltede frykt tiloverflaten, sså vi kunne bli fri. 

Alt som synes å ta form, skjer ene og alene med dette som hensikt. 

Så lytte innover til DINE følelser i møte med hva enn som trigger deg, og sitte med deg, det lille barnet som en gang ble skremt, og lytte, se, omfave og anerkjenne. Holde deg i kjærlighet, og la dette snakke seg ferdig. 

Je, jeg vet det kan være utfordrende, men jeg har sett og opplevd dette så mange tusen ganger, at det for meg er den ultimate sannheten om forkledningene her på jord. Og tro du meg - som ekstremt sensitiv og med eget liv, har jeg hatt nok å ta av. 

Du vil ikke angre på at du tok deg tid, selv om det kan gjøre vondt mens det står på. Etterpå vil du kjenne en letthet inne i deg, fordi noe av det som holdt deg tilbake har sluppet taket. 

Jeg har holdt på i mange tiår, uten at noen kunne vise meg vei. Men fortvile ikke, for nå finnes det hjelp og guiding, hvis du trenger det. 

Være tålmodig og kjærlig med deg i prosessen, for den lille gutten eller jenten har lidd nok nå. Du er akkurat der du skal være, akkurat nå. Ingenting å bli eller klare - KUN Å OMFAVNES I KJÆRLIGHET. 

Trygge frie dager som deg

~ Torill 


Hvorfor deler jeg så mye gratis, når jeg knapt nok har til å overleve selv? Fordi jeg guides til det. Så hvis du kjenner for det, og kan, så vil jeg bli veldig takknemlig for en donasjon via vips til 94259231. 

Livet herpå jorden er det vi tror det er. Ja, det er faktisk slik. Det er derfor det finnes like mange "sannheter" som det finnes mennesker på jorden, og disse "sannheten" er i konstant forandring. De eneste skapningene som lever livet seg, fra øyeblikk til øyeblikk, uten å påvirkes av hverandre opplevelse, er dyr, fisk og fugl. 

Inntil vi har våknet ut av drømmen og forestllingen om hvem vi og alle er, så vil vi være som sombier, som vagler rundt i en drøm, der sannheten om Livet er dekket av frykt. 

Når noen har mareritt, så kan de være nokså fortumlet etter at de våkner og skjønner at det bare var en drøm, men den kan sitte friskt i minne likevel. Ofte i dager. Men etter hvert som tiden går, så er marerittet glemt. 

Når noen har mareritt, og forteler om det til alle, så vil de andre begynne å nære dette marerittet mer og mer oppmerksomhet, etter hver gang de hører det. Etterhvert vil flere og flere begynne å få lignende mareritt, og alle disse forteller også villig om sin opplvelse, og flere og flere vil nære dette marerittet mer oppmerksomhet, enn livet selv. 

Marerittet er her frykt som mennesker bærer på - gitt eller valgt.

Den våkne tilstanden er i denne metaforen når vi har våknet og oppdaget hvem vi faktisk er - rent lys og kjærlighet. 

Tillate de som har mareritt og ha det, og være i omsorg med dem i deres frykt, uten at du selv inviterer det inn som din opplevelse. Vi har alle drømmer av noen slag, og vi trenger alle å holde oss selv og hverandre i omsorg og kjærlighet. Men velge for deg: Hva er din drøm? Hvor vil du? Hva vil du leke og oppleve nå? 

Ja, for du er fri til å velge, og dine valg vil farge din dag og dine opplevelser. Og enda bedre - finner du inn i dypet av din sanne essens, så vil du få øye på disse drømmene og gjennkjenne dem som nettoopp det - en drøm. 

Fredfulle, lystige og gledelige kjærlige dager som deg. 

~ Torill 

I dag vil jeg skrive litt om den enorme kraften som ligger i bønn og tillit - som du, jeg og alt er laget av og i, som og for, gjennom og sammen med. 

I situasjonen i verden nå, og forestillingen som utspiller seg her hjemme, skremmes mennesker opp, og vet ikke hva de skal tro, gjøre eller være - skremt ut av seg selv og sin kraft. 

Jeg vil trekke frem spesielt to ting i dag - 1 historie, 1 knalisering:

Da Ålesund by, brant ned til grunne for 100 år siden, sprang menneskene mann av huset for å berge sine eiendeler, ved å bære dem over i den store byparken. Husene som sto tett i tett, sto i stor fare for å gå med i den enrome brannen, og derfor bar de ut alle sine eiendeler. 

I ett av husene, levde et eldre ektepar, der konen stresset med å få mannen til å hjelpe seg ut med alt de eide, mens mannen var trett, og ville ta sin daglige hvil. Konen var forferdet over mannens valg, og bar selv ut alt de eiede - bortsett fra sengen mannen hvilte i. 

Hele byen brant ned, inkludert alt som byens befolkning hadde "reddet" til parken - men ett hus sto urørt tilbake, enda husene sto i hverandre, og det var der mannen hadde lagt seg til å hvile, i tillit til at han var trygg. Han hadde lagt seg, og takket Gud for at han var trygg og tatt vare på, og sovnet. Det var akkurat det som skjedde. Han hadde blind tillit, og det ble hans opplevelse. Huset står der enda, og kan gjestes av besøkende. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Bybrannen_i_%C3%85lesund_1904

***

Hendelse nr to, var for noen mnd siden, der jeg var i samtale med Gud, om 5G. Svaret var: Ha tillit. Den dere er, er større enn alt hva mennesket kan skape. Det som skiller mellom hva som tar form, er deres tro. Det er det eneste som skiller. 
Være mye ute i naturen, og konnekte med moder jord og alt liv der - i denne stille oasen av væren, i øyeblikket, uten tanker og ord, skremsel eller frykt. Selv med bare undring og åpenhet for denne iboende kraften i alt liv, vil kroppen tilpasse seg dette over tid.

I stedet for blind tro på ytre "sannheter", så hvile i dette ene. 

Lytte ikke på noen eller noe, utenfor deg selv, men stille spørsmål, inne i deg, der alle svarene finnes. Er det kjærlighet og tillit til livet du får servert gjennom media? Ord er ord, men hva er energien? Er den Kjærlighet? Om ikke, lytte innover til sjelens/hjertes svar som bare venter på å bli oppdaget inne i deg. 

Vi er alle mye større og mer kraftfull enn vi er lært opp til å tro, og nå er tiden for å finne tilbake til våre sanne Jeg. Gud / Universet / Livet / Lyset / Kjærligheten vi er (kjært barn har mange navn), er større enn alt - inkludert "virus", 5G, "Pandemier" og jordisk makt og "herskere".  

Det er stor kraft i bønn, og enda større kraft i tillit. Du kan skape din egen virkelighet. 
Placebo eller nocebo - tillit eller frykt. I begge tilfeller får vi det vi tror. 

Må du finne tillit inne i deg, så du kan leve fri som deg, i kjærlighet og tillit til Livet deg.

~ Torill 

Oppvåkning skjer ofte over flere trinn/bolker, og det tar derfor oftest tid å finne inn i det stille rommet vi er. Vi går fra ett slags nullpunkt til et annet, bare avbrutt av en kortere eller lengre labyrint. Sjelen elsker denne leken, så det er ingen grunn til å fordømme noe - hverken omveier eller fall.

1: Vi tenker ikke over hvem vi er, eller samfunnet vi lever i, og tror det skal være slik - gjerne fordi noe sa at det var slik. Her er vi vane"dyr", og ønsker ikke forandring.
2: Vi får øye på de som stiller spørsmålstegn ved det som skjer og hvem vi er, og ler av de - mens vi fortsatt vil tro det majoriteten hevder er sant. Vi er flokk"dyr", og vil være innlemmet og akseptert i flokken.
3: Vi blir provosert av de som mener noe annet, blir ubevisst redde, og benytter gjerne  skjellsord mot dem som mener noe annet, mens vi klamrer oss til majoritetens tolkning.
4: Vi begynner å bli nysgjerrig på hva det er de andre ser,som ikke vi ser, og er ikke lenger som hypnotisert av majoritetens fasit, selv om vi enda holder fast ved flokken.
5: Den indre reisen begynner, gjennom selv å begynne å stille spørsmål ved hvem vi er, og livet selv. Var det sånn det var ment?
6: Gjennom overbelastningen det er å se at ingenting var som vi trodde, at hele vår tro og overbevisning begynner å slå sprekker og revner, så begynner vi å lytte innover i våre hjerter - om ikke annet, fordi vi trenger tid til å fordøye, se, akseptere, lytte til og støtte oss selv i endringen som tar form. Fordømmelsen av andre, er ofte enda overskriften her.
7: Oppdagelsen over at det er oss selv vi har sett hele tiden, og at alt skaptes inne i oss, gjør at vi endelig finner, ikke bare fred, men taknemlighet med alt som utspilte seg, til alle som brakte gavene vår vei, bestilt av oss selv, på et ubevisst plan, for at vi skulle finne hjem igjen i Den Vi Er. 

Herfra finner vi ikke lenger noe galt med oss selv eller hverandre, og lever i øyeblikket, fordi vi vet at det er det eneste stedet livet kan foregå. Ikke bare det - men her oppdager vi også at andres syn, ikke handler om oss, men er deres egen indre smerte - slik det også var vår en gang, da vi pekte ut. Herfra vil vi stole på våre hjerter, og observere herfra, med alt som synes å ta form, uforstyrret, i fred og omfavnelse, fordi vi har sett at vi alle er ett ene, som erindrer Altets Sanne Selv - Gud - Universet - Livet - Lyset - Kjærligheten - kjært barn har mage navn, men er fortsatt det ene.  

I Glede og Kjærlighet
Torill ~

Nå som frykten i samfunnet synes å ta over, vil jeg dele noe... 

Jeg hadde en del svært kraftfulle kanaliseringer i 2009, (og ser det samme i dag) og en av dem var, fritt igjenfortalt: 

"Enhver kamp, vil vokse til uovervinnelige høyder nå, og de vil bekrefte seg selv i oppfyllelse av det dere kjemper imot. Dette fordi sløret av forglemmelse, mellom illusjon og deres sanne eksistens har blitt  tynnere, og det dere nærer med tanker og tro, utgjør nå en større forskjell. Dette er en del av oppvåkningen - skillet mellom de to verdenene - sinnets og Sjelens. Derfor, slipp alle kamper, og finne fryktens egentlige sete inne i dere, så den kan slippe opp, og dere er fri. Dere skaper nå mer kraftfult og raskere - på godt og vondt." 

Universet/Gud snakker ikke språk og ord, men frekvenser. Den frekvensen vi sender ut, er den vi får mer av. Er dette følelser av frykt og kamp, så blir det gitt deg, i overflod. Er det glede, frihet og trygghet, så blir det gitt deg, i overflod. Finne følelsen som ligger under - det er den som er din bevisste eller ubevisste bestilling, 

Dess før vi oppdager at det er vi som skaper det hele, dess mindre drama må til, for å vekke oss.

Skapelse er energi i bevegelse. Denne energien leser ikke av hva du sier, men hva du føler. Eks på dette, som spres på nettet: "Samfunnet blir ødelagt av politikere. Politikerne tar livet fra befolkningen. Stråling gjør oss syke. Samfunnet går konkurs, og de rike skummer fløten."  Frykten vi føler, ganger utfordringen opp i ente potens, for den som føler den. 

Frykt føles og oppleves inne i den som ser og føler den, og må derfor møtes der inne, og der alene. Nå du og jeg har funnet inn der frykt for overmakt, autoriterer, de andre, eller vår egen frykt for ikke å være fri, da opphører undervisningen, gitt gjennom andre til deg og meg, nettopp med eneste hensikt å sette oss selv fri fra bevisste og ubevisste frykter i oss selv. 

Nå som frykten, motstanden og kampene tar seg opp i befolkningen, så vit dette: 

Vi har fri vilje til å skape det vi vil, og uansett hva vi tror på, vil vi finne beviser for dette. Vi er skapende vesener, gitt fri vilje til å skape hva enn vi vil, på godt og vondt. Det som ligger der nå, er bare en manifestasjon av våre egne følelser. Dette kan endres hele tiden gjennom følelsene nå, nå, nå.

Så kan du si: "Ja, men de andre gjør det og det...". Ja, de andre gjør, og de andre sier - hva enn - men det vil ikke få betydning for deg, før du inviterer det inn med din oppmerksomhet og blir med. Se det som bestillingen fra i går, og velge noe annet i dag, fordi du har tatt eierskap til følelsen.

Du kan sammeligne det med en kikkert: Det du stiller kikkerten inn på, er det du ser. Det du frykter, vil sinnet "gå på google" å lete etter beviser for. 

Så stoppe opp, og spør deg selv: Hva VIL jeg egentlig oppleve verden og livet meg som?  Finne så opprinnelsen til denne frykten som hindrer deg, og sitte med den, inne i deg og ditt levde liv, og la den snakke seg ferdig= å ta imot og anerkjenne dine egne følelser, trøste og omfavne den redde deg. På ett tidspunkt vil frykten slippe, og din opplevelse av de andre like så. 

Hvorfor endres dette slik, spør du kanskje... Fordi det er vår egen frykt vi ser verden gjennom. 

Ja, det stemmer at mye foregår der ute, men det som foregår, som nevnt, er alles oppfyllelse av sin frykt, der noen ubevisst fyller rollen, for å skremme deg og meg nok til at vi ser innover. Når det redde lille indre barnet er sett og omfavnet, trøstet og elsket, så opphører opplevelsen av de andre som skremmere, ene og alene fordi setet til frykten ble møtt. 

Når mange nok gjør det, opphører skremmernes rolle i samfunnet, og vi kan alle leke sammen.

Vær snill å dele med alle de som du tror er klar til å se dette. Det haster.  

Kjærlighet og Glede
~ Torill

Gjorde denne bloggposten en forskjell for deg? Kommentere gjerne under. 

Og hvis det jeg deler er verdifult for deg, så tar jeg med glede imot en utveskling til vips 94259231.❤