Ingenting er som det synes. Ingenting. Mye av det du kan lese her i bloggen min, er delsannheter eller midlertidige svar. Ingeting er som det synes. Absolutt ingenting. 

Les gjerne bloggen min, hvis det gir mening for deg akkurat nå, men stoppe ikke ved noe av det, for virkeligheten er bortenfor ord - Ja, bortenfor all menneskelig forståelse og konklusjon. 

Inderlig nærværende dager, forankret inne i Det Du Er. 

I kjærlighet og omfavnelse av og som

~Troill

I dag tenkte jeg at jeg skulle dele noen av det jeg ser i det som utspiller seg nå: En stadig økende forakt og følelse av å være overmannet av politisk styre og stell, av "eliten" og systemet. 

Hvorfor skjer det som skjer, og er det sikkert at det er det vi ser, som skjer? Og hvem er det som ser det sette, og gjennom hvilke slør?

Det ytres "politikerne er kyniske og korrupte - de karrer bare til seg selv, og de eier ikke respekt for Livet meg eller flokken". 

La oss starte med det første: "De er kyniske" - Har du og jeg noen gang tenkt kun på oss selv, og latt andre seile sin sjø? Svaret er mest sannsynlig Ja, men kjenn etter inne i deg, for det er først når vi kan kjenne igjen noe i oss selv, at det endres. 

Hvor kyniske er ikke vi med oss selv, når vi velger å bruke all vår energi og tid på det de andre gjør, i frykt for at det ikke skal være trygt å være oss, så vi må rydde der ute først? Vi salter oss ned i frykt og hva de andre gjør, og lager et senario i vårt eget sinn, med hva dette vil føre til, og så er det bare sett gjennom filteret vi selv ser verden gjennom (lagret, tillært og erfart bagasje, som blir "prgramvaren" vi ser verden og oss selv igjennom). 

"De er korrupte alle mann" - Er det en mulighet for at er vi som er korrupte i forhold til oss selv? Siden det som er sett, alltid har sitt sete og fødested i den som ser, så la oss kikke litt på den. Hva er ikke vi villige til å tvinge oss igjennom for å oppnå det vi trodde vi måtte oppnå eller fikse?

Snor ikke vi oss unna for å slippe å opptre rederlig overfor oss selv? Bruker ikke mennesket enormt med energi på å sikre at alle andre der ute, oppfører seg slik at vi kan være trygge? Gir vi ikke oss selv på båten, og setter Livet oss på vent, for å sloss mot og peke ut på andre, i håp om at de skal endre seg, så vi kan være oss? Det finnes vell neppe større korrupsjon og kynisme enn måten vi behandler oss selv på. Jeg må fikse, jeg må bli, jeg må prestere, jeg må oppnå... Den politiske korrupsjonen og kynismen, viser bare tilbake til selve årsaken til at det i hele tatt finnes - vår egen kontroll av oss selv. Er det ikke VI som ikke tillater oss å leve fritt? Er det ikke VI som ikke tar hensyn til Livet Oss Selv? Er det ikke VI som er villig til å bremse Livet oss, for å utkjempe kamper med andre, i stedet for å se oss selv, og være tilstedet i våre egne liv? Er det ikke VI selv som kontrollen og det rigide har gått til hode på, og som holder oss selv som gissel i Livet, opptatt med alle de andre og alt utefor oss selv, og tror dette må fikses før vi kan leve Livet nå?

"De karrer bare til seg selv, uten respekt for livet" - Ja, du ser sikkert hvor jeg vil med dette. Er det ikke VI selv som forsøker å sikre oss selv og livet oss, gjennom å ville endre på de andre, som om det vil skulle være nødvendig for å leve oss? Er det ikke VI selv som levner Livet Oss Selv liten respekt, med måten vi behandler oss selv på? Ja, for det går ikke an å være tilstedet i Livet Deg eller Meg, og samtidig ha alt vårt fokus på de andre, går det vell? 

"De gir bort selvråderetten, energien og kraften vår" -  Er det ikke Vi selv som gir bort kraften vår indre kraft til alt vi mener kan hindre oss i å Leve, og så er det vi selv som klipper flyten gjennom fokus utenfor, før eller "hva som kommer"? Er det ikke Vi som knebler oss selv, Livet Nå, og tror det handler om de andre? 

Hva er det vi selv utsetter oss selv for? Slik kunne jeg fortsette, i det lange og det brede - Ja, for dette er fødestedet og skapelsesvuggen til ALT vi ser i det ytre. Det skapes i vårt eget indre, vårt fokus, vår tro, vår frykt, vår egen fraværenhet fra Livet oss, deg og meg. 

Når vi flytter hjem igjen i oss selv, og er tilstedet i Livet Jeg Nå, så opphører det ytre i den formen det hadde. Det er det som er hele årsaken til at alt som tar form skjer - for å dytte oss hjem igjen i Den Vi Er. Resultat? De andre kan endelig ta fri, og flytte hjem i seg selv.

Så kanskje du fikk lyst å flytte hjem i deg, i møte med denne bloggposten? Kanskje fikk du lyst å teste det ut, og se om det medfrørte riktighet? Gi det mer enn èn sjanse, for sinnet vil tviholde på vanen og tillærte, og ville være "den som vet". 

Så hva enn du får øye på "der ute", i din granskning, så spør deg selv: Har jeg noen gang vært .. (fyll inn)? Har jeg noen gang møtt meg slik? Har jeg noen gang invadert meg selv med frykt, selvkritikk og fordømmelse? Har jeg noen gang forsøkt å styre meg og kroppen min med et diktatur og rigid kontroll? Svaret er antagelig Ja her også. Og hvis vi selv har gått oss vill i alt dette, kan da de andre også få lov til å gå seg vill, og tro det handler om andre? Ja, for det skjer store endringer i denne tillatelsen, fordi den fordrer at vi selv ser igjennom våre egne indre mørke, for i hele tatt å gå med på tanken om at andre kan få lov å være seg, nå.

ALT det vi ser i det ytre, finnes der bare som et speil på hva vi selv bærer på. Grunnen til at det dukker opp for oss, er fordi vi er klar til å oppdage mer av Livet Jeg Er (deg i deg, meg i meg osv), og slik flytte hjem igjen i oss selv. 

Det samme gjelder oss alle, uansett part: Hva er det i oss/meg som er så redd, at jeg føler for å bestemme over andre? Hvor i mine indre dype, kommer min handlinger fra? Hva er det jeg vil utsette meg selv for? Hvem er det jeg har lyst til å avstraffe? Hvem er det jeg egentlig har lyst til å omfavne? Sånn egentlig? Trenger jeg å bane meg vei for å få en posisjon eller bli anerkjent? For hvem? Er ikke anerkjennelse og aksept viktigst og størst, om jeg møter meg selv med dette? Tør jeg å stå alene i meg? Hvorfor ikke? Osv. Ja, for vi alle er like vakker og unik som alle/alt de/det andre. Vi strever alle med det samme, uansett part: Å føle oss trygg og ivaretatt. Det vi ser de andre som, er det vi ser oss selv som. Det vi utsetter andre for, er det vi utsetter oss selv for. Føler vi for å kontrollere og kneble, er vår egen kontroll og knebling av oss selv. Ingen er unntatt dette hendelsesforløpet. Vi er alle skaperne i våre liv. Alle. Ja, for vi er en stor enhet, akkurat samme Livskraften, bestående av mange tilsynelatende separate enheter, som alle er på vei hjem igjen i oss selv - Livet Jeg Er. 

Hate ikke noen. Vær ikke i kamp med eller mot noen. Gjør det for Livet Deg. Det er alt vi alle holder på meg, å spille rollene vi selv trenger for å vokne til Livet Jeg (du i deg, jeg i meg, andre i seg).

Våge å være en som ikke vet, men stiller spørsmålet inne i deg selv: Hvorfor ser jeg det jeg ser, og hvorfor opplever jeg det slik? Kommer det egentlig fra en skjult frykt, gamle minner, hva andre sier, eller det du har trodd til nå? Prøv å søke innover i ditt eget indre. Svaret ligger der, og bare der. Svaret kan endre seg, etter hvert som du finner hjem i deg, bak dine indre slør. Ingen av oss har feilet, vi trodde bare svaret lå utenfor oss.. 

Inderlig gode fredfulle dager, forankret i Livet Deg.

Torill ~

Hjertesukk fra en jente: "Jeg vil så gjerne se alt med sjelen. Det kommer vel når det kommer.." 

Respons: Du ser alt med Sjelen. Alt er Sjelen. Det er Sjelen som har kledd seg ut som både menneskekroppen, sinnet og "reisen livet". Dog kan vi se alt gjennom drømmen sinnet, eller det våkne Jeg.

Du går all inn når du drømmer, ikke sant? Da ER du der, og det oppleves helt virkelig. Likevel våkner du ut av, og ser at det var en drøm. Akkurat som ved å drømme seg bort. Da tråkker du også helt inn i drømmen, og glemmer tid og sted, og alt som er nå. Så ta ikke drømmen så hevert, men bare vite at det er en drøm, drømt av deg. I disse drømmene kan det finnes både skurker og snille, men de er fortsatt bare en karakter i din egen drøm, og representerer bare en mulighet.

Tusen takk til deg/dere som kommer min vei. Ja, for jeg lytter like mye som dere til det som kommer gjennom meg. Uendelig takknemlig for å finnes, sammen med dere. Alle møter er unik, og responsen tar form i det enkelte møte. Takk.

I takknemlighet og Glede

Torill ~

Bildet: Dråper er fortsatt vannet, selv om de synes separert.

Fikk lyst å skrive noen ord om hvordan vi ubevisst invaderer oss selv med frykt.. Hvordan vi knebler oss selv, i håp om å passe inn eller "bli bra nok" - enten etter våre egne indre strenge krav, eller andres forventning.. Hvordan vi tilpasser oss, bare for å passe inn og bli akseptert av flokken.. Hvordan vi tar inn over oss det vi tror at de andre mente, sa eller gjorde.. Hvordan vi kjemper mot hverandre, fordi vi ser hverandre gjennom vår egen frykt..

Alt dette er en massiv invasjon av vårt eget indre og vår kropp, der vi knebler oss selv med frykt, og masse følelser som har sitt utspring fra frykten vi bærer på. 

All skapelse starter i menneskets indre, og kommer så til syne i en ytre fysisk manefestasjon. Dette skjer ofte helt ubevisst, men invasjonen vi nå ser i landet, springer ut fra våre egne kriger med og mot oss selv. 

Frykt er en reell opplevelse, basert på en fiktiv idè - denne ideèn er sløret vi ser oss selv og verden gjennom. Når frykten er borte, vil både det indre og ytre bildet endres. 

Selv om frykten er basert på en idè, så kan det selvsagt gjøre vondt, og oppleves veldig virkelig - men se om du kan finne det i deg som er redd. Møte det gjerne uten å peke ut, for det er en rømning fra dets sete. Litt som i forige bloggpost http://www.torills-lysarbeid.net/421904182/6405620/posting/%C3%A5-gi-slipp-eller-tillate-kroppen-%C3%A5-slippe-din-egen-bestevenn

Er du en av dem som føler de nå er klar for å kapitulerer, og avslutte de indre kampene? Ta kontakt. Det er du selv som må gjøre jobben, men jeg kan vise deg en annen innfallsvinkel, som mest sannsynlig vil gi deg en annen opplevelse over hva som "foregår". Aller helst i plenum. 


Inderlig gode dager alle sammen. 

Torill ~

Les gjerne nederst her Hjem før du leser denne. Det gjelder ALT som står i bloggen og på siden min.

Du har sikkert hørt det tusenvis av ganger, at du må bare "gi slipp". Kanskje har du også blitt veldig provosert over dette utsagnet, fordi du føler at du ikke fikk det til? Vel, da skal jeg dele noe med deg her, som forhåpentlig gir mer mening. 

En av hovedgrunnene til at det skaper så mye frustrasjon og oppgitthet, er fordi vi tror det er vi som skal gi slipp - at det er vi som må gjøre det. Dette leder fort inn i en labyrint der det hele blir en kamp mot hva enn det er, og som vi vil ha bort, snarest mulig.
Det er kroppen selv som forløser, når du gir den lov, når du ser den og lytter. 

Vel, som jeg har skrevet mye om opp gjennom årene, og da spesielt etter 2009 (for de som har lest bloggene mine), at enhver kamp vil dømmes til å tape. For det vi sloss imot, forsterkes. Sammenligne det gjerne med en ungdom, som du setter hardt mot hardt mot, som siste utvei. I stedet for at ungdommen gir seg, starmmer denne opp sine egne protester, og situasjonene eskalerer (slik er det med kroppen også). For at det hele skal bevege seg dit du som forelder vil, må den unge bli hørt og sett, anerkjent og akseptert. Det betyr ikke at handlingene du ønsker å få slutt på, kan fortsette - det betyr at handlingene vil endre seg når vi ser og anerkjenner den unge. Da kan et kompromi oppnås. 

På samme måte har vi gående en kamp med oss selv, hvis vi et stykke på vei, blir luta lei av å "bare gi slipp", og kanskje føler at vi ikke får det til. Frustrasjonen kan da vokse, rettet oss selv "som ikke får til", og ballen er allerde i full gang. Utfordringen her, er at vi søker å få kontroll på kroppen, og å tvinge den til det vi vil, snarere enn å lytte til den, i kjærlighet. 

Sammenligne kroppen din med et barn, eller om du vil, ditt indre sårede barn, den som har tatt imot alle følelsene du har følt, eller som du har møtt deg selv med: Hva skjer hvis du som "forelder" blir lei av å gi oppmerksomhet til et redd eller såret barn? Hva skjer hvis du ignorerer det helt, gjerne med en viss porsjon av sinne eller oppgitthet over at det ikke stopper? Det blir enda reddere, føler seg alene, ikke sett, ikke tatt på alvor, avvist, ikke anerkjent og ikke godtatt som en del av flokken. Resultatet hadde med stor sannsynlighet blitt et redd barn, som følte seg usikkert, ensom, verdiløs, utstøtt, alene osv. Ikke noen god start i livet, eller for den saks skyld fortsettelse. 

Kroppen vår har lydig bært på alt vi har matet den med, bevisst og ubevisst. Den har fungert som en slags oppsamlingssted for uønskede emosjoner, vonde emosjoner og erfaringer. Fortvil ikke. Alt har vært i skjønneste orden til nå, og vil også fortsette i skjønneste orden fremover. Gi deg en sjanse nå, nå, nå. Fortjener den ikke all din oppmerksomhet og aksept? Det er greit at den føler som den gjør. Det er greit at smerten sitter der. Det er greit at ubalansen sitter der. Tillate den å være "lei seg eller redd", eller i ubalanse så lenge den trenger det. Vær den trøstende "forelderen", som er der sammen - ikke for å rette på, men å tillate.

Når jeg snakker om å tillate kroppen å slippe alt dette som vi selv har lagret i den, ubevisst og bevisst, ønsket og ikke ønsket, eller kanskje undertrykte følelser som vi ikke har følt oss trygge nok til å slippe ut, så betyr det å gi den oppmerksomhet i form av anerkjennelse og aksept til det som er nå. Det kan være mangen varianter, årsaker og hendelser som ligger bak alt det lagrede, men nå kan du bli kroppens beste venn - din bestevenn, og tillate den å gi slipp. Den trenger ikke lenger å bære på alt dette. Den kan få lov å bli tatt imot, og å få en bestevenn, nemlig deg selv. 

Når smerte kjennes i kroppen, eller det er frykt eller sorg, så kan du vende blikket inn, og kjenne smerten eller følelsen, anerkjenne det som det den er, akseptere at den er der, og virkelig SE og "høre" den. Det er alt som skal til. Det er ikke du som skal forløse noe, eller rense ut noe. Det gjør kroppen helt av seg selv, når du retter din oppmerksomhet og aksept innover til den. 

Du kan sammenligne det med et barn som gråter, eller er redd: Det eneste du som forelder trenger å gjøre, er å trøste, se, høre, anerkjenne, akseptere og lytte, mens barnet blir holdt og føler seg trygg og passet på (og selvsagt fjerne det fra den opplevde fare, hvis den skulle være reell). Da går det hele over, og barnet er trygg og glad igjen. Det er ikke vi som foreldre som tar gråten bort, eller frykten - vi er der bare sammen med barnet, og så endrer alt seg gjennom det. 

Tillate kroppen selv å gi slipp. Behandle den som du ville behandlet et barn. Den vil slippe hva enn det er for emosjonelle sår, når den bare blir tatt hånd om, hørt og sett, anerkjent og akseptert. Bare bli observang på hva enn som kjennes i kroppen. Ikke dikte noe om det, bare føle. Da er du sammen med kroppen din. Da kan smerten den bærer, bli hørt og sett, som har samme effekt som trøst. 

Du trenger ikke mene noe om hva som foregår, syne noe om det, eller få oversikt over hva som forløses, eller noe av dette. Bare lytte, se, være sammen med kroppen din som en trøstende forelder.

Aksept, observasjon, anerkjennelse, bestevenn, er nøkkelordene. 

Dette er selvsat et tema jeg kunne sagt mye mer om, men kanskje dette gjorde det letter for noen, eller? 

Gav dette deg noe, og du tror andre vil ha glede av denne bloggposten, så del gjerne siden.

Ha fine og tålmodige, kjærlige og nære dager med kroppen deg. 

Torill ~