Jeg er ikke her for å imponere verden, men for å utvide min egen erindring og forståelse av meg selv, i forundring og forbauselse over hva jeg kan skape og uttrykke, bare gjennom å være Livet Meg, for, som, til, gjennom, og inne i - som alle andre kan kikke på, eller la være. Det er du også. Alle er det. Det er hele "målet" med livet meg, deg, oss alle - å skape og leve det som holder hjerte levende med sin helt spesielle sang. 

Opplevelsen Meg endres ikke av ablaus eller ikke. Den endres gjennom hva mer Jeg kan erindre av Det Jeg Er. 

Det er ikke "de andre" som skal like eller anerkjenne det vi gjør, men vi selv. Det er ikke det som setter malen for om det er godkjent eller ikke. Det er det Livet Deg som avgjør.

Samfunnet opptrer stikk motsatt av hvordan det egentlig henger sammen, gjennom å søke å bli god nok, flink nok, bra nok, osv. "Når jeg bare blir flink nok - da... ", og slik dytter vi Livet oss forran oss, Jeg har skrevet det før, at denne tvisten sinnet og programmet, er så mesterlig sammensatt, at vi tar det for å være sant. Men det er det ikke.  Vi har trodd at for å komme noen vei med drømmene våre, må vi bli ett eller annet først. Nei, Du Er det allerede. Er hva? Deg - Livet Deg - Og det er hele meningen med Livet Deg. Samfunnet lærte deg noe annet, fordi samfunnet ikke forsto din fullkommenhet, bare ved å være Deg. Dette gjelder alle og alt.

Vi som samfunn har missforstått totalt. Vi tror vi skal bli noe, fylle kreterier, kunne ditt og datt, der alle ledes inn i et villniss som man tror skal løse utfordringene med å bli bra nok. Det er bare det, at i dette villnisset er det menneskene mister seg selv - den De Er - Og vi som samfunn har tapt....

Det er gjennom kreativiteteten og LivsGleden Deg, at drømmene dine blir sann. Ikke fordi de andre mente noe, men fordi du elsker det du gjør, og fortsetter med det nettopp derfor. Det er da alle de andre blir inspirert av deg. De vil lure på hvorfor han der er så glad, eller hva det er han eller hun har forstått, siden disse lever seg så helt og trofast. De trekkes mot deg, fordi du har noe de ønsker seg selv - integritet og mot til å leve dine drømmer, bare fordi du vil det, og bare fordi det er det som gir deg glede. 

Denne energien av det levende ekte, er den som skaper beundring, fordi det er dette alle ønsker for seg selv. Så enkelt. Det er ikke det du gjør som tiltrekker beundring, men den du Er, når du lever deg ekte, og går for dine drømmer. Det er Selvet Livet, som tiltrekkes av Livet Selv, fordi Livet vil Leve Seg. I Alt Liv, finnes en dyp lengsel etter å leve den det er, uten noen form for redigering eller justeringer - bare være genuin levende som Seg. 

Tenk - Så viktig er hver eneste en av oss - Hver eneste en. 

Det indre kompasset er hjertet - Og det vil synge når du er Deg, helt uten tilpasninger eller redigering eller justering. Kom ut kom frem, så vi alle får gleden av å møte Deg. Gjør det du gjør fordi Du Selv simpelthenn Elsker det.

I flyt, glede, og takknemlighet - som Livet Meg. 

Torill ~

1. august 2008 hadde vi en solformørkelse i sør-Norge på 50/60%. Jeg husker denne dagen veldig godt. Fuglene sluttet å synge. Alt ble stille. Det ble betydelig mørkere, kaldere, og energiene forandret seg til nesten litt uhyggelige. Jeg husker også godt energiene som jobbet i kjølvannet. 

Nå i dag, 21.august, er det 100% solformørkelse i us. Norsk tid skjer dette ca 20.38 (den 21/8 2017=3+8=11 + 1= 111 eller 12/3). Us ligger bak oss 6-8/9 timer, alt etter hvor man er, men det skjer altså ca rundt denne tiden, norsk tid. 

Den litt uhyggelige atmosfæren under selve solformørkelsen, og også sterke energien som følger en solformørkelse, som kan få ustabile mennesker til å tippe over. Om noen gang, kan man trygt snakke om utilregnelighet i slike energier, fordi en ustabil person, kan føle at hxn mister kontrollen over seg selv - ja, selv kontakten med den man er, kan svekkes kraftig i slike energier. Så føler du deg litt "gal" i dag, og nærmeste tiden fremover, så slapp av. Det er bare energiene du tar inn. Meditere, søke å stabilisere indre ro. Finn på noe kjekt, og kos deg. 

Det er, som nevnt, svært sterke energier, som ikke bare forsterker alt, men vil gi en kraftfull bust til hva enn dine drømmer og visjoner er, i ditt liv, og også oss som felleskap. En nesten "ja takk", begge-deler-energi, alt etter bevissthet og valg. Det kan være en fin tid å meditere, oppsøke en stille lomme i naturen, hvor alt bare Er, og bare være stille i ditt indre Nå - Eller bare leve dine drømmer og ha det fint, fordi du fortjener det. 

Energiene vil vedvare ca et 1/2 år. Kanskje lenger. Så det er bare å nyte det hele, og benytte de sterke energiene til healing, nyskapelse, kreativitet og transformasjon.

Hva enn for tema du føler livet ditt handler om nå, eller som du føler trøkker på nå, ta grep, og gjør de endringene som behøves for vekst. Skape det som får hjertet ditt til å synge, uansett hva det er. Gå all in. Spør gjerne deg selv: Hva er det jeg er her for å skape og bringe inn i denne verden, gjennom gleden og livet meg?

Hva enn du føler hindrer deg, aksepter det, omfavne det, og la det fare. Husk: De begrensninger du føler, er bare programmet du ble preget i som barn, og siden har trodd var sannheten om deg og livet. Det er dette vi kaller selvutvikling - å vikle seg ut av det du (ble) viklet deg inn i som barn - alle "sannhetene" om livet og deg. Spør gjerne deg selv: Hvem ville jeg være, uten min fortid. Der kan du finne inn i et annet dype - deg. Et dype som ikke er begrenset av noe, og som bare Er - Fri til å leve den Du Er.

Skikkelig fin ekslipse - fredfulle og trygge dager - forankret i ditt Nå. Drøm ditt liv, og lev dine drømmer, som jeg skrev i en annen blogg. Alt er så likevel bare en drøm, som beveger seg dit vi ser, hele tiden.

I takknemlighet og Kjærlighet

Torill ~

Slik jeg ser det, har ingen av oss den ultimate sannheten. Inntil vi ser bak våre egne "sannheter", har vi bare subjektive sannheter å komme med, alle sammen - også media. Et menneske som har sett bak sine egne "sannheter", finner ingen flere sannheter å presentere, annet enn at alt Er. 

Når vi tør å gå våre egne sannheter og konklusjoner etter i sømmene, og virkelig kikke etter om det vi tror eller frykter, faktisk er sant, så oppdager vi en helt ny verden - vår egen indre verden - den som er sett gjennom det programmerte sinnet. 

Ingen av oss kan vite hva som er sant om andre. Vi kan bare "vite" det vi selv er i stand til å se gjennom våre egne briller - programmet eller pregingen vi selv har vokst opp i, og som former oss og vår egen opplevelse av oss selv og verden. 

Som elektromagnetiske vesener, sender vi ut energi, og vi mottar energi - slik blir det du og jeg er opptatt av, slynget ut i massebevisstheten, og tar form - det jeg i en årrekke har kalt "det usynlige språket", som er i ferd med å bli langt tydeligere enn det talte språk. 

Denne kommunikasjonen strekker seg ut til alt vi nærer med tanker eller følelser - også verden og alt som "skjer der ute" (som egentlig skjer inne i den som ser, føler og tror, men som vi projiserer/slynger utover). Er det Lys og Kjærlighet vi nærer med vår oppmerksomhet, er det det vi ser mer av - er det fordømmelse og hat, er det også det vi ser mer av. Prøv det, og se selv.

Alle de som har motet til å kikke innover i seg selv, blir en oase av Fred og Kjærlighet i denne verden, som spres i og rundt oss - Ubetinget til Alt.

I Takknemlighet og Glede

Torill ~

Jeg skriver vanligvis ikke om «private» ting her, og det har sin grunn: Dels fordi alle har sin vei til dypdykkene og trenger ikke mine - og dels er det flere i båten. Jeg skriver istedet om innsiktene som kommer ut av mine dypdykk, som mulig inspirasjon til andre. 

Men i dag vil jeg dele noe som kanskje kan være til inspirasjon for flere, og det handler om å overgivelse. 

Noen tenker kanskje at å snakke om lys og kjærlighet, i en verden som for mange synes mørk og hatefull, er det rene vanvidd. Noen vil kanskje oppleve det som en virkelighetsflukt også - Mens det egentlig handler om hva som kommer til syne, når jeg/vi tør å møte våre egne mørke rom og frykter - å se det helt igjennom. For ting er ikke som de synes, men gjemmer noe helt annet, for den som tør å se. Bloggen min presenterer det jeg ser bak det tilsynelatende, etter nitidige dypdykk og refleksjoner.

Jeg har skrevet i blogg før, om at utdannelse, posisjoner og titler ikke tjener noe i seg selv, uten det levende mennesket. Det er som å investere i en høyteknologisk bulldoser, som har et vell av funksjoner, fancy mekanikk og utallige bruksområder, men uten menneske bak spakene, er den verdiløs, og kan også være totalt ødeleggende. Setter du mennesker i posisjoner der makt er involvert, uten at de tør å ta med hjertet seg, så blir det som å starte en bulldoser, sette den i fart, og selv hoppe ut. Den vil kjøre over det meste, helt uten hensyn til hva eller hvordan, og tilbake ligger kaos og ruiner, før støvet legger seg, og man innser den ødeleggende kraften den maskinen kan utrettet - men da er det for sent i mange tilfeller. 

Livet mitt har vært en bratt bakke - så bratt at noen kanskje hadde problemer med å se samsvar mellom utganspunktet og bevegelsen meg - men det er alltid noen som samhandler, både i et fall, og i det sanne møte som gjør det mulig å løfte.

Etter kjepper i hjulene over tid, ([egentlig livslang – se over]  som dypest sett var gaver som dyttet meg lenger inn i meg selv,) fikk jeg den glede å møte, ikke èn, men to mennesker som turte å sette seg bak spakene i den kraftfulle bulldoseren (makten), løfte varsomt bort stengslene, så det ble plass å reise seg helt opp og gå. Dette førte til at den siste garden falt, og jeg følte meg fri - som om fotlenkene ble klippet over. Jeg føler meg fri. Ingenting holder meg lenger tilbake. Jeg har ingen behov og ingen frykt. Jeg er det jeg er, og det er plass å puste. Ingen skylder meg noe, og ingen skyld er utdelt, hverken til meg eller andre - og jeg kjenner på velsignelsen i to ekte møter, med mennesker som turte se og lytte med hjertet, og for meg som turte å bli med, erfaring til tross. Jeg hadde blitt trygg nok i meg selv, til å stå der som meg, i møte med hva enn som ville komme.

Ja, det ble tårevåte dager, i det alt slapp taket, men det var en god gråt, og en nødvendig gråt. 

Hvordan kom dette til, spør du kanskje? Jeg befant meg i en situasjon, der jeg måtte samhandle med det offentlige, og jeg valgte å flyte med, selv om sinnet ville noe annet, etter år med kjepper i hjulene. Jeg overgav meg. Ikke til noen, men til Det Jeg Er. Jeg forsto at jeg måtte slippe egoet, som ville en vei, mens jeg i en prosess skulle en annen. Ikke som i å gi opp, men som i å slippe all kontroll, åpen for en ny vei. Et møte med den ene av disse to som jeg nevnte over, utgjorde at jeg fløt med på det som ble foreslått, selv om all erfaring tilsa noe annet. Jeg kunne sloss imot, og denne muligheten til frihet ville uteblitt. 

Jeg vet ingenting om veien videre, resultat eller forventninger - men jeg ble FRI. En subtil rest, etter mange ti-års selvutvikling, slapp i meg da møtene var over, fordi jeg fløt med. 

Jeg har ikke lenger noe å bevise, eller behov for å bli trodd, sett eller anerkjent - Men jeg tror, ser og anerkjenner så inderlig meg selv - endelig. Jeg eier Livet mitt, og jeg trenger ingenting for at det skal være fullkomment, for jeg har meg på laget.

Jeg har varme, nære, gode og vise venner, der vi sammen skaper rommene for de gode refleksjonene, og også humor, latter og glede, der absolutt alt kan deles begge veier, men reisen hjem i oss selv, den må skje gjennom og med den som har den - i mitt tilfelle meg selv.

En selvfølgelig og helt naturlig følelse av at Livet støtter Livet, er alt som er igjen. Det er plass til hele meg. Jeg rommer hele meg, på et dypere lag enn noen gang før. 

Selvutvikling er som en løk du skreller innover på, lag for lag, og hver gang vi tror vi har nådd til kjernen, dukker det opp nye lag. Likevel, kjennes dette som livsendrende på så mange vis.  

De gode hjelperne finnes der ute - de som tør å se med hjerte - tør å manøvrere bevisst og ansvarlig - og de dukker gjerne opp når vi selv er klar for det. Hvordan vi alle møter hverandre, har alt å si for utfallet av møtet. Vi kan sloss, eller flyte med, rotfestet i den vi er, men fortsatt flyte, uten å være forutinntatt, og uten konklusjoner, men åpen for nytt landskap. Jeg sier ikke at det ikke kan være utfordrende, men prøv, å se om denne flyten kanskje kan føre til en letter vei.

Jeg har tatt tilbake kraften min. Å gi seg over, er en del av dette. Jeg Er. Jeg finnes. Som hva? Som Meg - Og jeg skal aldri forlate meg igjen. :) 

Bli din bestevenn, som aldri forlater eller skubber bort deg selv og den du er - ikke for noe eller noen, men omfavne deg selv. Du er allerede alt du har ventet på. Du Er. Jeg Er. 

I ufattelig takknemlighet og frihet, og kjærlig tålmodighet med kroppen som er i ferd med å lande etter "tsunamien". 

Torill ~