Om årvåkenhet og bevisthet, eller illusjon og separasjon. Mine observasjoner.

Å velge en mester, utenfor ditt Jeg Er, er en illusjon som er tuftet på en separasjon, som forteller om to - denne og deg - denne og de andre - mens sannheten er at det bare er EN / ETT ENE.

Akkurat som dråpene i havet Er havet Selv. Det finnes ikke mer eller mindre Lys i noe - Ei heller er den ene dråpen viktigere, eller mer vann enn den andre. 

Uannsett hvor fint man pakker det inn, er å oppnevne noen utenfor seg som "min guru" eller "min mester", et forkledt spirituelt ego. Tilbedelse og oppnevnelse til det ene eller det andre, handler alltid om formen, der gjerne budskapet drukner i tilbedelsen, og opplevelsen separasjon oppstår. 

Når en sann mester sanser at noen begynner å tilbe denne, eller er i ferd med å bli avhengig av denne, vil mesteren gjøre seg utilgjengelig, nettopp fordi hxn ser bedraget oppstå - og at du beveger deg bort fra den Ultimate Mesteren -  Det Ene - I Deg.

En sann mester vil heller aldri fordømme noe, eller se opplysthet som det eneste aksepterte. Dette fordi hxn ser lyset i alt, og ser hvorfor rollene utøves som de gjør, i dette ene. En sann mester holder ikke på deg, eller søker å fremstå som nødvendig for din oppvåkning, eller for den saks skyld har behov for å samles. En sann mester ser mesteren i deg, og vil alltid møte deg der, uansett rolle eller dakt, fordi hxn vet at dere er ett - Dette Ene.

I Sann Takknemlighet, Undring, Omfavnelse, Enhet og Glede med Alt. 

Torill ~

Jeg vet ikke hva som skjer eller ikke skjer. Jeg vet ikke en gang om det "skjer" noe. Jeg følger ikke med på "nyheter" eller aviser. Jeg hadde ikke visst det, om jeg så nyhetene heller. Jeg følger ikke etter det andre tror eller hevder som sant, rett og slett fordi jeg ser at det hele er en drøm, skapt i sinnet og programmet. 

Hva enn som presenteres, så er det noens observasjon eller analyse av noe, og det er det hele. Ingen kan vite hva som er sant, annet enn hva som oppleves sant i dem selv nå.

Tenkte du de samme tankene for ett år siden? Trodde du det samme for ett år siden? Opplevde du deg selv og livet akkurat slik som nå, for ett år siden? Svaret er mest sannsynlig nei. Dette fordi vi alle har kun midlertidige "sannheter" som omhandler oss selv og det vi ble preget av, i tråd med vår egen utvikling og erindring. Hva er det da som gjør at så mange velger å tro blindt på noens midlertidige forståelse av hva som skjer?

Hvis jeg ikke kan hevde å vite noe, åpnes rommet for å flytte inn igjen i meg selv og mitt liv, som eneste referansepunkt og ekspansjon som mennesket meg. Hvis jeg ikke kan hevde å ha en konstant opplevelse av livet, og en konstant sannhet om noe - hvordan kan jeg da tro noen andre har en sannere fasit?

Ingenting er som det synes, selv ikke om flere hundre tusener hevder dette som sant. Det blir ikke mer sant om mange sier det samme, eller om det kommer fra media.

Jeg kan ikke vite noe. Beviset ligger i at "sannheten" om livet, endres fortløpende, i tråd med min egen utvikling - les: Å vikle meg ut av programmet jeg en gang viklet meg inn i.

Det ligger en uendelig stor befrielsen i ikke å vite noe som helst. Det er da jeg kan gå på oppdagelsesferd - inne i meg. 

I Takknemlighet Og Kjærlighet

Torill ~

De aller fleste mennesker er ikke tilstede i Livet, men blir med sinnet i det som var, eller det som er tenkt at kommer. Sannheten om både før og fremtid, er at ingen av dem eksisterer - NÅ. Det er blant annet derfor jeg ikke spår, men bare guider til å finne inn i NÅ, bortenfor pregingen og programmet sinnet opererer etter.

Når noe tiltrekkes min oppmerksomhet, ser jeg umiddelbart hva i denne som vrir virkelighet til illusjon, sett gjennom tillært og erfart, og dermed trekkes mot det de vil unngå. Selv drevne mennesker innen selvutvikling, lager afirmasjoner som trekker til seg mer av det de vil unngå, fordi de ikke får øye på illusjonen og tvisten/vridningen.

Føler ubetinget, grenseløs kjærlighet og takknemlighet for ALT i livet mitt. Målløs i møtet med Alle gavene gitt meg - og da menr jeg Alle, av alle slag. Det har virkelig bare vært grenseløs kjærlighet.

I stedet for å spørre hva som er galt når du sliter, og dermed skape en maltrakt nedover - så spør:

Hva er det Universet/Livet vil uttrykke gjennom "meg"? Hva vil Livet/Gud bringe inn i denne verden gjennom "meg"? Hva er hele poenget med at jeg Er her nå? Ja, for det er du jo, og det er ingen tilfeldighet

Hva må til for at jeg lar Dette virke gjennom meg? Hva skal jeg gjøre, spør du kanskje?

(Når jeg bruker ord som Gud og Universet, er det ikke som i en religiøs forståelse, men som kraften alt er skapt i, av, gjennom og som. Det du og jeg egentlig Er.)