Verden eller 'virkeligheten' om jeg vil, eksisterer på et vell av frekvenser, og jeg velger fra hvilken frekvens jeg vil oppleve 'virkeligheten' fra. Dette er den frie vilje. Fra det laveste lave, til de høyere hoye, tar det form - Ikke fordi Det er noe av dette, men fordi jeg og vi alle skaper.

Dette er den direkte årsaken til at jeg og du opplever Livet og vår eksistens på Jorden så forskjellig.

Men vi kan velge hvilken frekvens vi vil vibrere på, og det er dette som glemmes når vi inkarnerer inn på Jorden. Og det er dette vi kan velge å erindre nå. 

Jeg og du kan observere de ulike nivåene, og samtidig huske hvem vi er - og transformasjon skjer. Slik kan vi gå runder etter runder, for å transformere. Noen ganger glemmer vi hvem vi er, mens atter andre, erindrer vi hvem dere er.

Verden og Livet er bare det det er, men opplevelsen av den/det avgjøres av hvilken frekvens jeg og du er i stand til å observere fra.

Alt vi ser, er altet i forkjsllige kledninger og uttrykk. Ikke fordi det ER det vi observerer eller opplever, men fordi mennesket har fri vilje til erfaringer og opplevelser.

Akkurat nå, har menneskene (som alltid), fri vilje til hvilken frekvens de velger å oppleve verden, livet, seg selv og hverandre ut fra. Akkurat nå, har vi muligheten til å se forbi det som presenteres for oss, og observere fra en høyere frekvens og bevissthet, og dette vil oppstå.

La oss ikke miste oss selv i andres observasjon eller påstand, men huske hvem vi er, så det nye kan ta form.

I dette, vil vi også erindre fullkommeneheten som på magisk vis, tar form etter fokus, frekvens og hva vi, hver for oss, og som masse, er i stand til å observere. 

Vi er alle gitt all kraft til å skape det vi ønsker å se mer av, og den eneste som kan 'hindre oss', er vi selv..

Ingen kan ta fra noen dette, fordi det er den vi Er. Like fullt finnes det i alle, selv når vi ikke får øye på det. Vi er ett ene.

Gå i fred. Gå med glede. La Kjærligheten lyse opp alle våre møter, indre som ytre. Amen

I kjærlighet og takknemlighet.

Torill ~

Mange opplever valgresultatet i us som skremmende, men kanskje er det heller en mulighet til raskere å tarnsformere det gamle? 

Mange kan føle stor mostand eller frykt - Hva nå? Hva nå, når samarbeidspartnerne nasjonene har støttet seg til, ble borte over natten? Hva nå, når det dukket opp noen som ville noe annet, som er litt for langt utenfor ens komforsone? Hva nå når vi ikke vet veien videre?

Slik jeg ser det, oppløste på et vis valgresultatet  ens "støtte"spillere med et trylleslag - De som har stått "side om side og støttet hverandres visjoner", uten helt å ha funnet inn i hva de ulike partene dypest sett egentlig mente og ville, både som nasjoner og enkeltindivider. Nå må pluttselig alle, hver i seg, finne ut hva de egentlig vil, nå som de man har tilpasset seg til, ikke er der lenger.

I samarbeid, der flere går sammen om et mål, er det selvsagt ikke lett å finne helt inn i seg selv, men man blir bare med, fordi det blir forventet. Slike valg kan bare bli delvist sant i partene, fordi de "må" tilpasse seg en større masse.

Det som før har forent oss, har manglet substans og røtter, det blir nå oppjustert til moden samhørighet, som har sin rot i det dypeste dypet, i hver enkelt, sammen som ett ene.

Hva er det vi som enkeltindivid har holdt på med de senere år, bevisst eller ubeviss? Er ikke det nettopp å finne inn i ens eget sanne hjertet, og tørre å stå alene som seg, sammen med alle? Slik jeg ser det, er det nettopp dette som skjer nå, bare i mye større skala, globalt. Og det er bra.

I stedet for å stå sammen som mange små samfunns-klaser, har vi i felleskap nå lagt til rette for samfunns-klasene kan opphøre, å finne inn i sitt eget sanne hjerte, som selvstedige individer og samfunn. Mens man før tilpasset seg gjengen, vil flere og flere føle for å finne ens egen sannhet, ens egen visjon og mål, og begynne å bygge dette, alene som seg, sammen med altet, og slik skape et samfunn som rommer alles frihet og liv, fordi vi fant det i oss selv.

Dette kan oppleves som opprivende mens det står på, men vi som masse, hele verden, kan tjene stort på det, i form av å skape noe nytt, først individuelt og så sammen. Valget ligger i hver eneste en av oss.

Det kan bli urolige tider fremover, som letter betydelig i februar 2018, og enda mer 2019. Det ser virkelig vakkert ut etter at vi har lagt bak oss den humpete veien dit. Det tar tid å bygge det nye. Det skjer ikke over natten, som valget i us i natt, men som transformasjoner i hver og en av oss.

Sitat fra forrige bloggpost:
"Da Obama ble valgt, pustet verden ut, i lettelse over at en av verdens stormakter hadde fått en leder som ville mer fred. Det vi glemte, var at i stedet for selv å skape det vi ønsket å se mer av, overlot det til han, og hvilte  i at han skulle endre det hele. Siden oppvåkningen er en del av planen nå, og 'alle hadde gitt Obama ansvaret for fred', måtte 'undervisningen' fortsette." Sitat slutt.

Denne individuelle integreringen, å finne inn i hvem vi er, verden over, hver i seg, og som nasjon, og siden som felleskap, skaper stødige strukturer, bygget på ens sanne natur og liv.

Valget er over, så la oss tro på det gode i den nye presidenten, og sette fokus på det gode vi sammen kan skape. Ja, for alt er valg. Vi kan lete med lykt og lupe etter det negative, og finne det, eller vi kan lete etter det gode, og finne mer av det.

Derfor: Hva enn vi føler og tror, om den ene eller den andre av kandidatene, og resultatet, legg det bort. Det er tid for å gå videre, med stødig fokus dit vi vil. Tiden for baksnakk og skittentøyvask er over.

Nå er tiden til å romme hverandre, tro på hverandre, og sammen skape veien. Ikke i krangling om hvem som vant, men ha stødig fokus på hva vi sammen kan skape.

Husk: de er sjeler som presenterer det i oss selv og som masse, som vi er klar til å forløse. Med Hillary ville det blitt en noe seigere og mer skjult prosess, mens det med Donald vil bli en raskere og synlig prosess. 

Det bor noe godt i alle - vi må bare tillate oss å se det. Kanskje kom denne endringen vi har bedt om, på en helt annen måte enn vi trodde? Ofte gjør den det. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vet. Jeg lar livet pulsere som seg, for meg å erindre mer av meg, også i dette.

Om noe, takk dem for rollene de har tatt for at vi som masse skulle våkne til våre sanne Jeg.

Slik det har vært til nå, kan sammenlignes med et bord med to ben - det vil velte ved den minste friskjon, akkurat som alt vi gjør for å passe inne - det har inegn integritet, og vil velte ved den minste motbør:

Det gamle går til grunne, for å lage plass til det nye. Hvis vi insiterer på å fortsette kamper og fordømmelser, og retter pekefingeren utover på 'de andre', så vil også dette måtte ta slutt.

Enkelt sagt, kan jeg si som i eventyret: vil du vere med, så heng på - som DEG, ditt Sanne deg. Ikke sann for noen andre, men for deg. Det spiller ingen rolle hva dette sanne er – bare eie det i deg selv, om deg selv, som deg selv, og gjennom deg selv.

Vi må bare være årvåken med oss selv, så vi tar kloke valg, tuftet i det store Hjertet - Det som rommer Alt og Alle. Vi må ta oss tid, og ikke hoppe til konklusjoner, eller la oss fange i andres opplevelse av hva som 'skjer', men bevege oss videre, men det store Hjertet som eneste kompass.

Når vi kikker innover i oss selv, oppstår gjerne en større forståelse og tilgivelse, raushet og aksept. Spørsmål som er fine å stille oss selv, når vi dømmer andre, er: Har jeg noen gang 'feilet', vært grådig, hatt min egen interesse i tankene, fremfor alles mm? Svaret er mest sansynlig ja på slike spørsmål, fordi vi alle er mennesker. Kan andre få lov å 'feile'? Ja. I dette rommet av anerkjennelse og aksept, finnes en enorm transformasjon.

Når andre snubler, møt dem slik du ville møtt ett barn: Børste av grusen, blåse på såret, og trøste. Når andre 'feiler', møt dem med aksept, og anerkjenn den de Er, og at de prøvde. Ingen Er vi våre handlinger, og alle gjør vi så godt vi kan. Utvise tro på det beste i alle i møte med hvem enn du føler deg trigget av. Husk: Det er nok at ett menneske virkelig ser og anerkjenner et menneske. Slik kan vi tenne lyset og kjærligheten i hverandre. Sammen som ett ene. Alle for en, og en for alle.  

I Kjærlighet og Takknemlighet
Om Namastè

Torill ~

I dag vil jeg skrive noe om observasjonen av det som synes å foregå i den ytre verden, verdenssituasjonen og valget i US.

Jeg ser media frotser i sensasjoner, alt etter hvem de finner mest skremmende. Også i sosiale medier ~ Men hva ser jeg?

Også jeg har gjort meg noen tanker om Donald og Hillary, men handler det egentlig om dem? 


Jeg blir vist, er at dette er muligheter for oss å finne inn i oss selv. Det er rett og slett gitt menneskene på hele vår jord, som mulighet og verktøy til å finne hjem i oss selv, og for at vekst/erindring skal skje, må en form for 'undervisning' ta form, eller observeres i forkant, som en følelse. Dess sterkere triggeren er, dess større blir behovet for å finne inn i det som er  sant i oss.  

Da Obama ble valgt, pustet verden ut, i lettelse over at en av verdens stormakter hadde fått en leder som ville mer fred. Det vi glemte, var at i stedet for selv å skape det vi ønsket å se mer av, overlot det til han, og hvilte  i at han skulle endre det hele. Siden oppvåkningen er en del av planen nå, og 'alle hadde gitt Obama ansvaret for fred', måtte 'undervisningen' fortsette.

Dette skjer helt utenfor bevisstheten til de som er involvert, og det skjer i størtse kjærlighet, og som gaver til oss alle, som verktøy som tjener vår alles oppvåkning, så vi kan leve i sann fred og kjærlighet med hverandre.

Ja, for Moder Jord, og alt liv på henne, har til hensikt å øke bevisstheten i denne tid ~ å vende tilbake til det levende hjertet, og erindre hvem vi er, bak sinnets oppfattning og tro, frykt og tillært begrensning.

Undervisningen som pågår i hver enkelt, kan variere, og øker gjerne intensitet, helt til 'eleven' har forstått 'pensum', og vi kan leve som ett ene, som søksken på denne Jord, der alles hensikt er å ære livet i alt og alle, der kjærlighet og fred er overordnet, og innlemmer ALT og ALLE.

Hvordan benytte jeg hendelsene som synes å ta form i den ytre verden, som undervisning til min egen oppvåkning, spør du kanskje?

Som jeg ledes til, med alt:
Hvem ser det sette, og hvem er det som føler det følte i møtet med alt dette? Og som i alle tilfeller, ender jeg inne i meg selv.

Så kan jeg si:
Men det er de som gjør, ytrer eller fremmer det som provoserer eller skremmer meg.

Er det? Er det ikke jeg som tenker, og jeg som føler? Er det ikke i meg fordømmelsen ligger? Er det ikke jeg som føler alt dette? Og svaret er JO. Min opplevelse av noe, sitter alltid i meg selv. I dette tilfelle, min egen fordømmelse av meg selv.

Hvor enn fristendedet kan være å peke på de andre, spesielt når det 'de' velger, kan få så store konsekvenser...

Min erfaring som sensitiv, som ser og fanger opp det øyet ikke kan se, er at jeg alltid finner roten til REaksjonen i meg selv.

I all min guiding inne i meg, Gud i meg, blir jeg vist inn i meg selv. Min egen fordømmelse av meg selv, min egen frykt for ikke å være trygg, min egen frykt for dem jeg har nære, min egen følelse av maktesløshet og litenhet. (Dette kan ligge i mange ulike lag i oss).

Følelser kan være subtil, eller sterke og nesten lammende. Når følelsene blir så påtrengede at det er vanskelig å se forbi dem, kan det være tjenlig å kikke litt nermerer etter.vanskeligere å se forbi dem, og observasjon innover kan være tjenlig. "Hvor har denne følelsen sitt sete og sin begynnelse? Hva er det i meg som reagerer slik?" La følelsene snakke seg ferdig, og oserverer innover, til frykten, fordømmelsen, litenheten, fordamper og erstattes av ubetunget kjærlighet og fred - der selv ikke fred og ufred finnes som konsepter. Dette må oppleves, og kan ikke forklares, fordi det er bortenfor ord.

Alt som tar form, har som eneste misjon å sette oss fri som den vi er. Det er da vi skaper fred på jord, fordi vi fant den inne i oss selv.

For hver den som finner inn i sann fred i seg selv, til mer fred spres i verden, som ringer i vannet.

En ting jeg har minnet meg på mange ganger i livet, er: 
Jeg trenger ikke forstå det som synes å ta form, hvorfor noen velger som de gjør, eller mene noe om det/være enig ~ Jeg trenger bare å finne fred inne i meg, i total tillit til at Gud i Alle og Alt, har en oversikt større enn det noe menneske kan ha.

Uendelig takknemlig for at jeg tillater meg å være inne i mitt levende Hjerte ~ I total tillit til Gud i meg ~ Fordi jeg opplever det.

Må hver den som lengter etter fred og trygghet, finne inn i sitt SjeleHjerte, og sammen med hver eneste lille spire av liv på Jord, oppleve ubetinget Kjærlighet og Fred inne i seg. Amen. La det skje. Amen.

Vi er ett ene ~ Frø av Gud. Valgene er dine og mine. Sammen, som, for, og gjennom ~ ett med alt.

Om Namastè

Torill ~

I dag har jeg lysst å skrive noe om opplevelsene av 'verden', inne i meg selv.

Snakket med en venninne i dag, om verden og verdenssituasjonen, og hun spurte: 'Hva tenker du om kandidatene til valget ower there?'

Vi alle ser verden gjennom våre egne indre, og vår lagrede bagasje, som tro, frykt, erfaring og tillæring - men er dette sant?

Jeg ser at 'kandidatene' og den 'ytre verden', bare tar gitte roller i mitt indre, som jeg kan benytte til å velge  og se mer av det jeg Er - eller ikke er. Hva enn jeg ser i 'kandidatene' eller hva enn annet, viser det til noe i meg - fred eller ufred - fordømmelse eller anerkjennelse - trygghet eller avmakt - eller det som ligger bak alle sinnets idèer og konklusjoner.

'Så, hva skal vi gjøre? Hvordan skal vi ruste oss mot dette, hva enn?' spurte en annen.

Jeg vender blikket inn i meg selv, og spør hva det er i meg som finner noe å sloss mot eller frykte, noen å overbevise, noen å anerkjennes av, noen å verdsettes av? Osb.

Jeg kan ikke vite noe om noen eller noe. Jeg kan ikke konkludere med noe, eller om noen, fordi eneste jeg kan se, det er sett gjennom mitt eget filter. Hvordan kan jeg da påstå noe som helst, annet enn at jeg ikke vet noe om de eller det andre, fordi det som synes å oppstå, er i stadig forandring inne i meg - helt til 'de andre' ikke finnes som konsept lenger? Om noe som helst, så peker det bare tilbake til meg selv - Hva er det i meg som opplever dette slik? Hva er det i meg som blir redd, eller føler meg truet?

For hver den som flytter helt inn i seg selv, i fred med seg selv og sitt indre, dess mer fred kan oppstå i møte med 'de andre', fordi vi har fred i oss selv.

Å ta egne valg for meg, og leve sant som og i meg, vil automatisk også skape rommet for andre å være seg - slik eller sånn - fordi jeg ikke kan 'vite' noe annet enn det som oppleves i meg, nå. Fred skaper mer fred.

Å flytte helt inn i mitt levende nå, som min bestevenn, i sanne valg som meg, endrer helt min observasjon av alt.  Alt bare er. Er hva? Jeg vet ikke - det bare er. Jeg bare er. Ingen roller å fylle, ingenting å prestere, ingenting å bevise, ingen å overbevise, ingen å bli enig med, fordi enighet eller uenighet som konsept ikke finnes her.

Kanskje er 'kandidatene' bare ment å vise meg/oss hva enn jeg/vi bærer på, og derfor reagerer på, eller ikke? Ja, for det handler ikke om dem, for det er jo jeg som ser det, tolker det osb. Og hvor har denne tolkningen sin base? I min egen erfaring, min egen opplevelse av livet og meg selv, en streben etter å passe inn, bli verdsatt, anerkjent og sett - av meg selv.  

Jeg vet ingenting om noe - bare hva som synes å foregå i meg selv, nå - helt til det som 'foregår', ikke foregår lenger, og blir erstattes av en ny dybde i meg. Jeg er i stadig flyt, som  livet selv - et frø av Gud.

Jeg kjenner meg uendelig takknemlig for endelig å flytte helt inn i meg, så jeg kan tillate meg å oppleve mer av Gud/Livet i meg, sammen som.

Om Shanti, Shanti, Shanti Om

Torill ~

Drister meg til å dele vakre Jon Schau sine ord i dag, som jeg "tilfeldigvis" kom over, like etterpå.  To sjeler, èn tanke. Synkroniteten vakker.

*Opplevelsen av ignoranse:
"Jeg kan så mye. Mer enn de fleste. Derfor må jeg hjelpe dem til å skjønne hvordan ting egentlig henger sammen."

Opplevelsen av opplysning:
"Jeg vet ingenting. Og det er mitt endelige valg. Virkeligheten presenterer seg for meg når jeg velger at jeg intet vet." *