25. apr, 2019

Dette kom til meg (blant mye annet), i forbindelse med alt som kringkastes som sant.

*Advare ikke mot noe, eller dele "avsløringer" - Uansett hva dere tror eller ser - Det blir bare mer å overkomme - For det er ikke sant. Ingenting dere føler for å advare mot, har snev av sannhet i seg. Det er frykt.
Sitte med det, inne i dere, og tillate det å fordampe.

Se Dere Alle Som Den Som Vet, at dere ikke vet, og hvile i dette ene. Se dere som Den Som Vet*

Fortsette å leke, nyte, og snuse inn livet - helt uforstyrret av sinnets presentasjoner.



Torill ~

Bilde er hentet fra Google

21. okt, 2018

Å eie opplevelsen, inne i en selv, som sin egen, er som å spise måltidet du har tilberedt, og dermed nære kroppen med næringen det inneholder, i trygghet om at kroppen selv kvitter seg med det overflødige.

Kroppen tjener også oppvåkningen - å fordøye opplevelsene - lytte innover - se igjennom - oppdage og erindre - gjenopprette opprinnelsen.

Å peke ut på andre i ens opplevelse, er som å bruke timer på å tilbedrede det nydeligste festmåltid, lukte på det, nyte synet av det, drømme deg bort i hvordan det ville smakt om du spiste det, for så å kaste det i bosset - du gikk glipp av både nytelsen, opplevelsen og næringen det ville gitt deg.

Sultne på erindring og oppvåkning, vil vi lage til samme eller tilsvarende måltid, om og om igjen, helt til vi tør å ta det inn og fordøye det.

I takknemlighet, nyfikenhet, undring og glede

21.10.2018
Torill ~

Del med de du har kjær eller tror vil ha glede av det. Namastè
Vi respekt for opphavet. 

Bildet er hentet fra google - den hellige gral

1. okt, 2018

Konklusjonene er selve skapelsen av det som tar form, både positivt og negativt, og det er der opplevelsen av lidelse, missmot og nederlag også tar form. Det er sinnets forståelse av noe som synes å ta form, observert i oss selv, og konkludert gjennom vår egen frykt. Selvsagt skjer dette også i massen oss, men ingenting forandrer seg, om ikke noen våger å stå alene, uten å konkludere. 

Politikere gjør det, media gjør det, hvermansen, og mange alternative gjør det - slynger ut "sannheter" i kraft av hvem de tar seg selv for å være (ofte "den som vet")- konkluderer - ofte helt uten å være klar over det selv.

Derfor vil jeg skrive noe om kraften i å leve uten konklusjoner av noen slag. 

Uansett hvilke rolle eller hatt vi har kledd oss i, er det umulig å bli vàr noe utenfor oss selv. Se på hvilke som helst tema, hendelse, bevegelse - er det ikke inne i oss selv vi blir vàr det gitte tema? Går det i hele tatt an å bli vàr noe et annet sted enn i oss selv? Mitt sar er nei. All observasjon og konklusjon er noe som foregår i oss selv. Det hjelper ikke at mange andre sier noe, eller tror noe, og kringkaster det som sant - ikke annet enn at de da representerer en masse som skaper det samme, gjennom å ha et tilnærmet likt filter som de ser verden gjennom. 

Vi kan mene og hevde at "jamen, jeg så det selv! Jeg hørte det selv!" Hvem hørte og så? Var det ikke vi selv som hørte og så? Dette er den magsike tvisten i leken livet, som jeg har skrevet noe om før. Det er vi selv som hører og ser, og det er inne i oss selv at informasjonen sammenlignes med tidligere erfaringer, lært, blitt fortalt, observert eller lest - kort sagt: Det vi mener og se og høre, blir strakts av sinnet sammenlignet med det som ligger i våre egne databaser av lagret informasjon, og slik oppstår konklusjonen. 

Vår forståelse av noe, endrer seg hele tiden. Bare se tilbake i livet, og se om du kan finne noe du såg helt annerledes på før, men som i dag gjerne har utvidet seg. Det er selve beviset på at vi er i endring, vår forståelse er i endring, vår opplevelse er i stadig endring. Kan du finne noen konklusjon om noe, som du hevdet var sant før, hevet over enhver tvil, men som i dag ser helt annerledes ut? Jeg snakker ikke om den faktiske fysiske hendelsen, men hva vi selv konkluderte med i møte med den. Det er dette jeg vil sette søkelyset mot her - denne endringen, som vi tar som sann, om og om igjen. Kanskje er vi nå klar til å bli årvåken dette stadig foranderlige, observere det, og la det fare, fordi vi har sett tilstrekkelig nok ganger at det ikke er det uforanderlige sanne? 

Politikerne roper sin midlertidige konkluderte sannhet og frykt ut, media sin, folket sin, og mange alternative sin... Men alt dette er midlertidige "sannheter", konkludert gjennom filteret det er sett igjennom. 

Vanskeligst er det gjerne å overse som en midlertidig svingning, dersom dette kommer fra alternative som SER, og andre som mener å kunne lese fremtid (også leger som refererer til konklusjoner basert på tidligere erfaring - det er det samme som skjer på alle arenaer). Det de aller aller fleste ikke har sett, er at det bare er potensialer i et holografisk bilde - det som ligger der NÅ. Men det sier ingenting om hva som ligger der i morgen eller om en uke, eller for den saks skyld om en time. Prosessen fra å se noe til konklusjonen, og at der skjer en konkludering, drukner ofte i det sette, og vi presentere gjerne det vi ser som sannhet - eks "denne måneden blir tøff", og dermed er frøet sådd i alle de som hørte det, spesielt dersom den som sa det har rykte på seg for å være flink eller dyktig med å se/spå. Det som skjer da, er at det såes en åker uten sidestykke, og frøene vil vokse og spire, og vips så har vi fått bekreftet dennes spådom, gjennom selv å skape det, og illusjonen "de vet", har blitt forsterket, som en slags selvskapt og selvoppfyllende profeti. 

Jeg er som jeg har skrevet før, selvlært. Jeg har alltid vært slik, og vet ikke om hvordan det er ikke å være slik, å se og sanse altså. Det sanselige har vært mitt overordnede gjennomgående i livet meg, og derfor har jeg også snudd noen steiner, og kikket under noen konklusjoner i prosessen - å etterspørre sannheten i min egen konklusjon. Faktisk er jeg kodet til nettopp det - å se igjennom og bak. Alle er kodet til sin unike vei hjem igjen i seg. 

Når noen ser noe, så er det det som ligger i det holografiske bilde, som et energetisk avtrykk, som viser reslutet av valgene våre. Derfor kan du når som helst endre dette i deg, og dermed har det holografiske bildet endret seg. Det skjer lynraskt. Sik duver vi frem og tilbake alle sammen, og maler dette bildet, litt her, og så litt der.

Det skjer også ofte at vi låner ut penslene til andre forbipaserende, og inviterer de til å male sammen med oss. Bilde kan bli helt annerledes enn vi tenkte, fordi det fargelegges av andre, og på et gitt tidspunkt tar vi penslene tilbake, og maler det vi egentlg ville male - en selv som referansepunkt og analyse. 

De som sier at slik BLIR det, er de som enda ikke har sett at det bare er et potensiale - formet og endret i valg og fokus, sett gjennom filteret. Når filteret er borte, finnes ingen flere konklusjoner. Da er alt vi sitter igjen med: Observasjonen av bevegelsen, punktum.

Øve deg gjerne på å observere, og samtidig prøve å hvile i, at dette er en midlertidig konklusjon i sinnet, og all tidligere erfaring tilsier at den vil endres over tid, og altså derfor umulig kan være det ultimate sanne. Øve deg på ikke å konkludere - ikke om noe - ei heller deg selv. Øve deg på ikke å vite noe som helst, annet enn at du finnes nå. Flytte inn i nå, i kroppen din, i stuen din, i hagen din, i livet nå. 

Enda jeg ser og sanser, mer enn behagelig har vært opp gjennom livet, observerer jeg det hele som et potensiale, og fortsetter mitt fokus på nå, inne i meg. Det er i bunn og grunn det jeg har søkt å dele gjennom hele siden min her. 

La deg ikke forvirre av "de som vet". Energien er i stadig endring. Å konkludere om fremtid, uansett remedie, tilnærming, rolle eller ikke, er som å lese av nordavinden, for så pluttselig å se at den endret seg til sønnavind, eller en heftig vestavind. 

La det være sønnavind, østavind eller vestavind, eller nordavind fra alle kanter - bare vit at du ikke endres med den. Du er akkurat den samme, uansett rettning vinden kommer fra der ute. 

Hva gjør du når det stormer ute en sen høstkveld? Tenner i peisen og setter deg nære varmen, gjerne med noen stearinlys tent, og leser en bok? Se på alle sannheten der ute som en slik storm, og bare forbli tilstedet i Livet deg, i din stue. Da vil kanskje andre komme til deg og spørre hvor du tar denne roen fra, og du kan svare: Det er slik jeg pleier å gjøre med alt ruskevær, jeg benytter anledningen til å kose meg i min lune stue, for jeg vet at vinden er noe som tar form utenfor meg og i min observasjon. Jeg trenger ikke mene noe om den, for den vet nok selv hvor den vil. Skulle tankene dukke opp, så akseptere de også, men observere dem, vell vitende at du heller ikke er tankenene dine. De er som vinden, foranderlig.

Dette kan høres egoistisk ut, men det er i sannhet en gave til oss selv og hverandre, verden over. Ett og ett fredfult menneske, som har våget å etterspørre holdet i ens egne konklusjoner om noe, er som små fyrtårn i ruskeværet. De viser vei, eller syner leia, som Alf Prøysen synger... Ett og ett menneske som slipper behovet for å konkludere, mene, tro eller frykte. Bare være Nå. DA er lampen tent. Da lyser det fred.

Inderlig gode og fredfulle dager, fult og helt tilstedet i ditt NÅ - det eneste stedet livet kan foregå. Døm ikke noen, ei heller deg selv, for vi holder alle på med det samme: Å våge å hvile inne i oss selv, som eneste referansepunkt, "stormer der ute" til tross. 

Namastè

I kjærlighet Nå
~ Torill