www.torills-lysarbeid.net - Stillhet snakker
2. sep, 2018
Ingenting er som det synes. Ingenting. Mye av det du kan lese her i bloggen min, er delsannheter eller midlertidige svar. Ingeting er som det synes. Absolutt ingenting.
Les
gjerne bloggen min, hvis det gir mening for deg akkurat nÄ, men stoppe ikke ved noe av det, for virkeligheten er bortenfor ord - Ja, bortenfor all menneskelig forstÄelse og konklusjon.
Inderlig
nĂŠrvĂŠrende dager, forankret inne i Det Du Er.
I kjĂŠrlighet og omfavnelse av og som
~Troill
25. aug, 2018
I dag tenkte jeg at jeg skulle dele noen av det jeg ser i det som utspiller seg nÄ: En stadig Þkende forakt og fÞlelse av Ä vÊre overmannet av politisk styre og stell, av "eliten" og systemet.
Hvorfor skjer det som skjer, og er det sikkert at det er det vi ser, som skjer? Og hvem er det som ser det sette, og gjennom hvilke slĂžr?
Det ytres "politikerne er
kyniske og korrupte - de karrer bare til seg selv, og de eier ikke respekt for Livet meg eller flokken".
La oss starte med det fÞrste: "De er kyniske" - Har du og jeg noen gang tenkt kun pÄ
oss selv, og latt andre seile sin sjÞ? Svaret er mest sannsynlig Ja, men kjenn etter inne i deg, for det er fÞrst nÄr vi kan kjenne igjen noe i oss selv, at det endres.
Hvor kyniske
er ikke vi med oss selv, nÄr vi velger Ä bruke all vÄr energi og tid pÄ det de andre gjÞr, i frykt for at det ikke skal vÊre trygt Ä vÊre oss, sÄ vi mÄ rydde der ute fÞrst? Vi salter oss ned
i frykt og hva de andre gjÞr, og lager et senario i vÄrt eget sinn, med hva dette vil fÞre til, og sÄ er det bare sett gjennom filteret vi selv ser verden gjennom (lagret, tillÊrt og erfart bagasje, som blir "prgramvaren" vi
ser verden og oss selv igjennom).
"De er korrupte alle mann" - Er det en mulighet for at er vi som er korrupte i forhold til oss selv? Siden det som er sett, alltid har sitt sete og fĂždested i den
som ser, sÄ la oss kikke litt pÄ den. Hva er ikke vi villige til Ä tvinge oss igjennom for Ä oppnÄ det vi trodde vi mÄtte oppnÄ eller fikse?
Snor ikke vi oss unna for
Ä slippe Ä opptre rederlig overfor oss selv? Bruker ikke mennesket enormt med energi pÄ Ä sikre at alle andre der ute, oppfÞrer seg slik at vi kan vÊre trygge? Gir vi ikke oss selv pÄ bÄten, og setter Livet
oss pÄ vent, for Ä sloss mot og peke ut pÄ andre, i hÄp om at de skal endre seg, sÄ vi kan vÊre oss? Det finnes vell neppe stÞrre korrupsjon og kynisme enn mÄten vi behandler oss selv pÄ. Jeg mÄ
fikse, jeg mÄ bli, jeg mÄ prestere, jeg mÄ oppnÄ... Den politiske korrupsjonen og kynismen, viser bare tilbake til selve Ärsaken til at det i hele tatt finnes - vÄr egen kontroll av oss selv. Er det ikke VI som ikke tillater
oss Ä leve fritt? Er det ikke VI som ikke tar hensyn til Livet Oss Selv? Er det ikke VI som er villig til Ä bremse Livet oss, for Ä utkjempe kamper med andre, i stedet for Ä se oss selv, og vÊre tilstedet i vÄre egne liv?
Er det ikke VI selv som kontrollen og det rigide har gÄtt til hode pÄ, og som holder oss selv som gissel i Livet, opptatt med alle de andre og alt utefor oss selv, og tror dette mÄ fikses fÞr vi kan leve Livet nÄ?
"De karrer bare til seg selv, uten respekt for livet" - Ja, du ser sikkert hvor jeg vil med dette. Er det ikke VI selv som forsÞker Ä sikre oss selv og livet oss, gjennom Ä ville endre pÄ de andre, som
om det vil skulle vÊre nÞdvendig for Ä leve oss? Er det ikke VI selv som levner Livet Oss Selv liten respekt, med mÄten vi behandler oss selv pÄ? Ja, for det gÄr ikke an Ä vÊre tilstedet i Livet Deg eller Meg,
og samtidig ha alt vÄrt fokus pÄ de andre, gÄr det vell?
"De gir bort selvrÄderetten, energien og kraften vÄr" - Er det ikke Vi selv som gir bort kraften vÄr indre
kraft til alt vi mener kan hindre oss i Ä Leve, og sÄ er det vi selv som klipper flyten gjennom fokus utenfor, fÞr eller "hva som kommer"? Er det ikke Vi som knebler oss selv, Livet NÄ, og tror det handler om de andre?
Hva er det vi selv utsetter oss selv for? Slik kunne jeg fortsette, i det lange og det brede - Ja, for dette er fÞdestedet og skapelsesvuggen til ALT vi ser i det ytre. Det skapes i vÄrt eget indre, vÄrt
fokus, vÄr tro, vÄr frykt, vÄr egen fravÊrenhet fra Livet oss, deg og meg.
NÄr vi flytter hjem igjen i oss selv, og er tilstedet i Livet Jeg NÄ, sÄ opphÞrer
det ytre i den formen det hadde. Det er det som er hele Ă„rsaken til at alt som tar form skjer - for Ă„ dytte oss hjem igjen i Den Vi Er. Resultat? De andre kan endelig ta fri, og flytte hjem i seg selv.
SĂ„
kanskje du fikk lyst Ä flytte hjem i deg, i mÞte med denne bloggposten? Kanskje fikk du lyst Ä teste det ut, og se om det medfrÞrte riktighet? Gi det mer enn Ún sjanse, for sinnet vil tviholde pÄ vanen og tillÊrte,
og ville vĂŠre "den som vet".
SÄ hva enn du fÄr Þye pÄ "der ute", i din granskning, sÄ spÞr deg selv: Har jeg noen gang vÊrt .. (fyll inn)? Har jeg noen gang
mÞtt meg slik? Har jeg noen gang invadert meg selv med frykt, selvkritikk og fordÞmmelse? Har jeg noen gang forsÞkt Ä styre meg og kroppen min med et diktatur og rigid kontroll? Svaret er antagelig Ja her ogsÄ. Og hvis vi selv
har gÄtt oss vill i alt dette, kan da de andre ogsÄ fÄ lov til Ä gÄ seg vill, og tro det handler om andre? Ja, for det skjer store endringer i denne tillatelsen, fordi den fordrer at vi selv ser igjennom vÄre egne
indre mÞrke, for i hele tatt Ä gÄ med pÄ tanken om at andre kan fÄ lov Ä vÊre seg, nÄ.
ALT det vi ser i det ytre, finnes der bare som et speil pÄ
hva vi selv bÊrer pÄ. Grunnen til at det dukker opp for oss, er fordi vi er klar til Ä oppdage mer av Livet Jeg Er (deg i deg, meg i meg osv), og slik flytte hjem igjen i oss selv.
Det
samme gjelder oss alle, uansett part: Hva er det i oss/meg som er sÄ redd, at jeg fÞler for Ä bestemme over andre? Hvor i mine indre dype, kommer min handlinger fra? Hva er det jeg vil utsette meg selv for? Hvem er det jeg har lyst til Ä
avstraffe? Hvem er det jeg egentlig har lyst til Ä omfavne? SÄnn egentlig? Trenger jeg Ä bane meg vei for Ä fÄ en posisjon eller bli anerkjent? For hvem? Er ikke anerkjennelse og aksept viktigst og stÞrst, om jeg mÞter
meg selv med dette? TĂžr jeg Ă„ stĂ„ alene i meg? Hvorfor ikke? Osv. Ja, for vi alle er like vakker og unik som alle/alt de/det andre. Vi strever alle med det samme, uansett part: Ă
fĂžle oss trygg og ivaretatt. Det vi ser de andre
som, er det vi ser oss selv som. Det vi utsetter andre for, er det vi utsetter oss selv for. FÞler vi for Ä kontrollere og kneble, er vÄr egen kontroll og knebling av oss selv. Ingen er unntatt dette hendelsesforlÞpet. Vi er alle
skaperne i vÄre liv. Alle. Ja, for vi er en stor enhet, akkurat samme Livskraften, bestÄende av mange tilsynelatende separate enheter, som alle er pÄ vei hjem igjen i oss selv - Livet Jeg Er.
Hate
ikke noen. VÊr ikke i kamp med eller mot noen. GjÞr det for Livet Deg. Det er alt vi alle holder pÄ meg, Ä spille rollene vi selv trenger for Ä vokne til Livet Jeg (du i deg, jeg i meg, andre i seg).
VÄge Ä vÊre en som ikke vet, men stiller spÞrsmÄlet inne i deg selv: Hvorfor ser jeg det jeg ser, og hvorfor opplever jeg det slik? Kommer det egentlig fra en skjult frykt, gamle minner, hva andre sier, eller det du
har trodd til nÄ? PrÞv Ä sÞke innover i ditt eget indre. Svaret ligger der, og bare der. Svaret kan endre seg, etter hvert som du finner hjem i deg, bak dine indre slÞr. Ingen av oss har feilet, vi trodde bare svaret lÄ
utenfor oss..
Inderlig gode fredfulle dager, forankret i Livet Deg.
Torill ~
23. aug, 2018
Hjertesukk fra en jente: "Jeg vil sÄ gjerne se alt med sjelen. Det kommer vel nÄr det kommer.."
Respons: Du ser alt med Sjelen. Alt er Sjelen. Det er Sjelen som har kledd seg ut som bÄde
menneskekroppen, sinnet og "reisen livet". Dog kan vi se alt gjennom drÞmmen sinnet, eller det vÄkne Jeg.
Du gÄr all inn nÄr du drÞmmer, ikke
sant? Da ER du der, og det oppleves helt virkelig. Likevel vÄkner du ut av, og ser at det var en drÞm. Akkurat som ved Ä drÞmme seg bort. Da trÄkker du ogsÄ helt inn i drÞmmen, og glemmer tid og sted, og alt som
er nÄ. SÄ ta ikke drÞmmen sÄ hevert, men bare vite at det er en drÞm, drÞmt av deg. I disse drÞmmene kan det finnes bÄde skurker og snille, men de er fortsatt bare en karakter i din egen drÞm, og representerer
bare en mulighet.
Tusen takk til deg/dere som kommer min vei. Ja, for jeg lytter like mye som dere til det som kommer gjennom meg. Uendelig takknemlig for Ă„ finnes, sammen med dere. Alle mĂžter er
unik, og responsen tar form i det enkelte mĂžte. Takk.
I takknemlighet og Glede
Torill ~
Bildet: DrÄper er fortsatt vannet, selv om de synes separert.
21. aug, 2018
Fikk lyst Ä skrive noen ord om hvordan vi ubevisst invaderer oss selv med frykt.. Hvordan vi knebler oss selv, i hÄp om Ä passe inn eller "bli bra nok" - enten etter vÄre egne indre strenge krav,
eller andres forventning.. Hvordan vi tilpasser oss, bare for Ä passe inn og bli akseptert av flokken.. Hvordan vi tar inn over oss det vi tror at de andre mente, sa eller gjorde.. Hvordan vi kjemper mot hverandre, fordi vi ser hverandre gjennom vÄr
egen frykt..
Alt dette er en massiv invasjon av vÄrt eget indre og vÄr kropp, der vi knebler oss selv med frykt, og masse fÞlelser som har sitt utspring fra frykten vi bÊrer pÄ.
All skapelse starter i menneskets indre, og kommer sÄ til syne i en ytre fysisk manefestasjon. Dette skjer ofte helt ubevisst, men invasjonen vi nÄ ser i landet, springer ut fra vÄre egne kriger med og
mot oss selv.
Frykt er en reell opplevelse, basert pÄ en fiktiv idÚ - denne ideÚn er slÞret vi ser oss selv og verden gjennom. NÄr frykten er borte, vil bÄde det indre
og ytre bildet endres.
Selv om frykten er basert pÄ en idÚ, sÄ kan det selvsagt gjÞre vondt, og oppleves veldig virkelig - men se om du kan finne det i deg som er redd. MÞte
det gjerne uten Ă„ peke ut, for det er en rĂžmning fra dets sete. Litt som i forige bloggpost http://www.torills-lysarbeid.net/421904182/6405620/posting/%C3%A5-gi-slipp-eller-tillate-kroppen-%C3%A5-slippe-din-egen-bestevenn
Er du en av dem som fÞler de nÄ
er klar for Ä kapitulerer, og avslutte de indre kampene? Ta kontakt. Det er du selv som mÄ gjÞre jobben, men jeg kan vise deg en annen innfallsvinkel, som mest sannsynlig vil gi deg en annen opplevelse over hva som "foregÄr". Aller
helst i plenum.
Inderlig gode dager alle sammen.
Torill ~
10. aug, 2018
Les gjerne nederst her Hjem fÞr du leser denne. Det gjelder ALT som stÄr i bloggen og pÄ siden min.
Du har sikkert
hÞrt det tusenvis av ganger, at du mÄ bare "gi slipp". Kanskje har du ogsÄ blitt veldig provosert over dette utsagnet, fordi du fÞler at du ikke fikk det til? Vel, da skal jeg dele noe med deg her, som forhÄpentlig gir mer mening.
En av hovedgrunnene til at det skaper sÄ mye frustrasjon og oppgitthet, er fordi vi tror det er vi som skal gi slipp - at det er vi som mÄ gjÞre det. Dette leder
fort inn i en labyrint der det hele blir en kamp mot hva enn det er, og som vi vil ha bort, snarest mulig.
Det er kroppen selv som forlÞser, nÄr du gir
den lov, nÄr du ser den og lytter.
Vel, som jeg har skrevet mye om opp gjennom Ă„rene, og da spesielt etter 2009 (for de som har lest bloggene mine), at enhver kamp vil dĂžmmes til Ă„ tape. For det vi sloss
imot, forsterkes. Sammenligne det gjerne med en ungdom, som du setter hardt mot hardt mot, som siste utvei. I stedet for at ungdommen gir seg, starmmer denne opp sine egne protester, og situasjonene eskalerer (slik er det med kroppen ogsÄ). For at det
hele skal bevege seg dit du som forelder vil, mÄ den unge bli hÞrt og sett, anerkjent og akseptert. Det betyr ikke at handlingene du Þnsker Ä fÄ slutt pÄ, kan fortsette - det betyr at handlingene vil endre seg nÄr
vi ser og anerkjenner den unge. Da kan et kompromi oppnÄs.
PÄ samme mÄte har vi gÄende en kamp med oss selv, hvis vi et stykke pÄ vei, blir luta lei av Ä "bare gi slipp",
og kanskje fÞler at vi ikke fÄr det til. Frustrasjonen kan da vokse, rettet oss selv "som ikke fÄr til", og ballen er allerde i full gang. Utfordringen her, er at vi sÞker Ä fÄ kontroll pÄ kroppen, og Ä tvinge
den til det vi vil, snarere enn Ă„ lytte til den, i kjĂŠrlighet.
Sammenligne kroppen din med et barn, eller om du vil, ditt indre sÄrede barn, den som har tatt imot alle fÞlelsene
du har fÞlt, eller som du har mÞtt deg selv med: Hva skjer hvis du som "forelder" blir lei av Ä gi oppmerksomhet til et redd eller sÄret barn? Hva skjer hvis du ignorerer det helt, gjerne med en viss porsjon av sinne eller oppgitthet
over at det ikke stopper? Det blir enda reddere, fÞler seg alene, ikke sett, ikke tatt pÄ alvor, avvist, ikke anerkjent og ikke godtatt som en del av flokken. Resultatet hadde med stor sannsynlighet blitt et redd barn, som fÞlte seg usikkert,
ensom, verdilĂžs, utstĂžtt, alene osv. Ikke noen god start i livet, eller for den saks skyld fortsettelse.
Kroppen vÄr har lydig bÊrt pÄ alt vi har matet den med, bevisst og
ubevisst. Den har fungert som en slags oppsamlingssted for uÞnskede emosjoner, vonde emosjoner og erfaringer. Fortvil ikke. Alt har vÊrt i skjÞnneste orden til nÄ, og vil ogsÄ fortsette i skjÞnneste orden fremover. Gi
deg en sjanse nÄ, nÄ, nÄ. Fortjener den ikke all din oppmerksomhet og aksept? Det er greit at den fÞler som den gjÞr. Det er greit at smerten sitter der. Det er greit at ubalansen sitter der. Tillate den Ä vÊre "lei
seg eller redd", eller i ubalanse sÄ lenge den trenger det. VÊr den trÞstende "forelderen", som er der sammen - ikke for Ä rette pÄ, men Ä tillate.
NĂ„r jeg snakker om
Ä tillate kroppen Ä slippe alt dette som vi selv har lagret i den, ubevisst og bevisst, Þnsket og ikke Þnsket, eller kanskje undertrykte fÞlelser som vi ikke har fÞlt oss trygge nok til Ä slippe ut, sÄ betyr
det Ä gi den oppmerksomhet i form av anerkjennelse og aksept til det som er nÄ. Det kan vÊre mangen varianter, Ärsaker og hendelser som ligger bak alt det lagrede, men nÄ kan du bli kroppens beste venn - din bestevenn, og tillate
den Ä gi slipp. Den trenger ikke lenger Ä bÊre pÄ alt dette. Den kan fÄ lov Ä bli tatt imot, og Ä fÄ en bestevenn, nemlig deg selv.
NĂ„r smerte kjennes
i kroppen, eller det er frykt eller sorg, sÄ kan du vende blikket inn, og kjenne smerten eller fÞlelsen, anerkjenne det som det den er, akseptere at den er der, og virkelig SE og "hÞre" den. Det er alt som skal til. Det er ikke du som skal
forlÞse noe, eller rense ut noe. Det gjÞr kroppen helt av seg selv, nÄr du retter din oppmerksomhet og aksept innover til den.
Du kan sammenligne det med et barn som grÄter,
eller er redd: Det eneste du som forelder trenger Ä gjÞre, er Ä trÞste, se, hÞre, anerkjenne, akseptere og lytte, mens barnet blir holdt og fÞler seg trygg og passet pÄ (og selvsagt fjerne det fra den opplevde
fare, hvis den skulle vÊre reell). Da gÄr det hele over, og barnet er trygg og glad igjen. Det er ikke vi som foreldre som tar grÄten bort, eller frykten - vi er der bare sammen med barnet, og sÄ endrer alt seg gjennom det.
Tillate kroppen selv Ä gi slipp. Behandle den som du ville behandlet et barn. Den vil slippe hva enn det er for emosjonelle sÄr, nÄr den bare blir tatt hÄnd om, hÞrt og sett, anerkjent og
akseptert. Bare bli observang pÄ hva enn som kjennes i kroppen. Ikke dikte noe om det, bare fÞle. Da er du sammen med kroppen din. Da kan smerten den bÊrer, bli hÞrt og sett, som har samme effekt som trÞst.
Du trenger ikke mene noe om hva som foregÄr, syne noe om det, eller fÄ oversikt over hva som forlÞses, eller noe av dette. Bare lytte, se, vÊre sammen med kroppen din som en trÞstende forelder.
Aksept, observasjon, anerkjennelse, bestevenn, er nĂžkkelordene.
Dette er selvsat et tema jeg kunne sagt mye mer om, men kanskje dette gjorde det letter for noen,
eller?
Gav dette deg noe, og du tror andre vil ha glede av denne bloggposten, sÄ del gjerne siden.
Ha fine og tÄlmodige, kjÊrlige og nÊre dager med kroppen deg.
Torill ~