INGENTING er som det synes ~

2. sep, 2018

Ingenting er som det synes. Ingenting. Mye av det du kan lese her i bloggen min, er delsannheter eller midlertidige svar. Ingeting er som det synes. Absolutt ingenting. 

Les gjerne bloggen min, hvis det gir mening for deg akkurat nĂ„, men stoppe ikke ved noe av det, for virkeligheten er bortenfor ord - Ja, bortenfor all menneskelig forstĂ„else og konklusjon. 

Inderlig nĂŠrvĂŠrende dager, forankret inne i Det Du Er. 

I kjĂŠrlighet og omfavnelse av og som

~Troill

Del denne siden

Om system-, elite- og politiker-forakt

25. aug, 2018

I dag tenkte jeg at jeg skulle dele noen av det jeg ser i det som utspiller seg nĂ„: En stadig Ăžkende forakt og fĂžlelse av Ă„ vĂŠre overmannet av politisk styre og stell, av "eliten" og systemet. 

Hvorfor skjer det som skjer, og er det sikkert at det er det vi ser, som skjer? Og hvem er det som ser det sette, og gjennom hvilke slĂžr?

Det ytres "politikerne er kyniske og korrupte - de karrer bare til seg selv, og de eier ikke respekt for Livet meg eller flokken". 

La oss starte med det fĂžrste: "De er kyniske" - Har du og jeg noen gang tenkt kun pĂ„ oss selv, og latt andre seile sin sjĂž? Svaret er mest sannsynlig Ja, men kjenn etter inne i deg, for det er fĂžrst nĂ„r vi kan kjenne igjen noe i oss selv, at det endres. 

Hvor kyniske er ikke vi med oss selv, nĂ„r vi velger Ă„ bruke all vĂ„r energi og tid pĂ„ det de andre gjĂžr, i frykt for at det ikke skal vĂŠre trygt Ă„ vĂŠre oss, sĂ„ vi mĂ„ rydde der ute fĂžrst? Vi salter oss ned i frykt og hva de andre gjĂžr, og lager et senario i vĂ„rt eget sinn, med hva dette vil fĂžre til, og sĂ„ er det bare sett gjennom filteret vi selv ser verden gjennom (lagret, tillĂŠrt og erfart bagasje, som blir "prgramvaren" vi ser verden og oss selv igjennom). 

"De er korrupte alle mann" - Er det en mulighet for at er vi som er korrupte i forhold til oss selv? Siden det som er sett, alltid har sitt sete og fÞdested i den som ser, sÄ la oss kikke litt pÄ den. Hva er ikke vi villige til Ä tvinge oss igjennom for Ä oppnÄ det vi trodde vi mÄtte oppnÄ eller fikse?

Snor ikke vi oss unna for Ä slippe Ä opptre rederlig overfor oss selv? Bruker ikke mennesket enormt med energi pÄ Ä sikre at alle andre der ute, oppfÞrer seg slik at vi kan vÊre trygge? Gir vi ikke oss selv pÄ bÄten, og setter Livet oss pÄ vent, for Ä sloss mot og peke ut pÄ andre, i hÄp om at de skal endre seg, sÄ vi kan vÊre oss? Det finnes vell neppe stÞrre korrupsjon og kynisme enn mÄten vi behandler oss selv pÄ. Jeg mÄ fikse, jeg mÄ bli, jeg mÄ prestere, jeg mÄ oppnÄ... Den politiske korrupsjonen og kynismen, viser bare tilbake til selve Ärsaken til at det i hele tatt finnes - vÄr egen kontroll av oss selv. Er det ikke VI som ikke tillater oss Ä leve fritt? Er det ikke VI som ikke tar hensyn til Livet Oss Selv? Er det ikke VI som er villig til Ä bremse Livet oss, for Ä utkjempe kamper med andre, i stedet for Ä se oss selv, og vÊre tilstedet i vÄre egne liv? Er det ikke VI selv som kontrollen og det rigide har gÄtt til hode pÄ, og som holder oss selv som gissel i Livet, opptatt med alle de andre og alt utefor oss selv, og tror dette mÄ fikses fÞr vi kan leve Livet nÄ?

"De karrer bare til seg selv, uten respekt for livet" - Ja, du ser sikkert hvor jeg vil med dette. Er det ikke VI selv som forsĂžker Ă„ sikre oss selv og livet oss, gjennom Ă„ ville endre pĂ„ de andre, som om det vil skulle vĂŠre nĂždvendig for Ă„ leve oss? Er det ikke VI selv som levner Livet Oss Selv liten respekt, med mĂ„ten vi behandler oss selv pĂ„? Ja, for det gĂ„r ikke an Ă„ vĂŠre tilstedet i Livet Deg eller Meg, og samtidig ha alt vĂ„rt fokus pĂ„ de andre, gĂ„r det vell? 

"De gir bort selvrĂ„deretten, energien og kraften vĂ„r" -  Er det ikke Vi selv som gir bort kraften vĂ„r indre kraft til alt vi mener kan hindre oss i Ă„ Leve, og sĂ„ er det vi selv som klipper flyten gjennom fokus utenfor, fĂžr eller "hva som kommer"? Er det ikke Vi som knebler oss selv, Livet NĂ„, og tror det handler om de andre? 

Hva er det vi selv utsetter oss selv for? Slik kunne jeg fortsette, i det lange og det brede - Ja, for dette er fĂždestedet og skapelsesvuggen til ALT vi ser i det ytre. Det skapes i vĂ„rt eget indre, vĂ„rt fokus, vĂ„r tro, vĂ„r frykt, vĂ„r egen fravĂŠrenhet fra Livet oss, deg og meg. 

NÄr vi flytter hjem igjen i oss selv, og er tilstedet i Livet Jeg NÄ, sÄ opphÞrer det ytre i den formen det hadde. Det er det som er hele Ärsaken til at alt som tar form skjer - for Ä dytte oss hjem igjen i Den Vi Er. Resultat? De andre kan endelig ta fri, og flytte hjem i seg selv.

SĂ„ kanskje du fikk lyst Ă„ flytte hjem i deg, i mĂžte med denne bloggposten? Kanskje fikk du lyst Ă„ teste det ut, og se om det medfrĂžrte riktighet? Gi det mer enn Ăšn sjanse, for sinnet vil tviholde pĂ„ vanen og tillĂŠrte, og ville vĂŠre "den som vet". 

SÄ hva enn du fÄr Þye pÄ "der ute", i din granskning, sÄ spÞr deg selv: Har jeg noen gang vÊrt .. (fyll inn)? Har jeg noen gang mÞtt meg slik? Har jeg noen gang invadert meg selv med frykt, selvkritikk og fordÞmmelse? Har jeg noen gang forsÞkt Ä styre meg og kroppen min med et diktatur og rigid kontroll? Svaret er antagelig Ja her ogsÄ. Og hvis vi selv har gÄtt oss vill i alt dette, kan da de andre ogsÄ fÄ lov til Ä gÄ seg vill, og tro det handler om andre? Ja, for det skjer store endringer i denne tillatelsen, fordi den fordrer at vi selv ser igjennom vÄre egne indre mÞrke, for i hele tatt Ä gÄ med pÄ tanken om at andre kan fÄ lov Ä vÊre seg, nÄ.

ALT det vi ser i det ytre, finnes der bare som et speil pĂ„ hva vi selv bĂŠrer pĂ„. Grunnen til at det dukker opp for oss, er fordi vi er klar til Ă„ oppdage mer av Livet Jeg Er (deg i deg, meg i meg osv), og slik flytte hjem igjen i oss selv. 

Det samme gjelder oss alle, uansett part: Hva er det i oss/meg som er sĂ„ redd, at jeg fĂžler for Ă„ bestemme over andre? Hvor i mine indre dype, kommer min handlinger fra? Hva er det jeg vil utsette meg selv for? Hvem er det jeg har lyst til Ă„ avstraffe? Hvem er det jeg egentlig har lyst til Ă„ omfavne? SĂ„nn egentlig? Trenger jeg Ă„ bane meg vei for Ă„ fĂ„ en posisjon eller bli anerkjent? For hvem? Er ikke anerkjennelse og aksept viktigst og stĂžrst, om jeg mĂžter meg selv med dette? TĂžr jeg Ă„ stĂ„ alene i meg? Hvorfor ikke? Osv. Ja, for vi alle er like vakker og unik som alle/alt de/det andre. Vi strever alle med det samme, uansett part: Å fĂžle oss trygg og ivaretatt. Det vi ser de andre som, er det vi ser oss selv som. Det vi utsetter andre for, er det vi utsetter oss selv for. FĂžler vi for Ă„ kontrollere og kneble, er vĂ„r egen kontroll og knebling av oss selv. Ingen er unntatt dette hendelsesforlĂžpet. Vi er alle skaperne i vĂ„re liv. Alle. Ja, for vi er en stor enhet, akkurat samme Livskraften, bestĂ„ende av mange tilsynelatende separate enheter, som alle er pĂ„ vei hjem igjen i oss selv - Livet Jeg Er. 

Hate ikke noen. VÊr ikke i kamp med eller mot noen. GjÞr det for Livet Deg. Det er alt vi alle holder pÄ meg, Ä spille rollene vi selv trenger for Ä vokne til Livet Jeg (du i deg, jeg i meg, andre i seg).

VĂ„ge Ă„ vĂŠre en som ikke vet, men stiller spĂžrsmĂ„let inne i deg selv: Hvorfor ser jeg det jeg ser, og hvorfor opplever jeg det slik? Kommer det egentlig fra en skjult frykt, gamle minner, hva andre sier, eller det du har trodd til nĂ„? PrĂžv Ă„ sĂžke innover i ditt eget indre. Svaret ligger der, og bare der. Svaret kan endre seg, etter hvert som du finner hjem i deg, bak dine indre slĂžr. Ingen av oss har feilet, vi trodde bare svaret lĂ„ utenfor oss.. 

Inderlig gode fredfulle dager, forankret i Livet Deg.

Torill ~


Undring og respons ~ om Ă„ bli bevisst

23. aug, 2018

Hjertesukk fra en jente: "Jeg vil sĂ„ gjerne se alt med sjelen. Det kommer vel nĂ„r det kommer.." 

Respons: Du ser alt med Sjelen. Alt er Sjelen. Det er Sjelen som har kledd seg ut som bĂ„de menneskekroppen, sinnet og "reisen livet". Dog kan vi se alt gjennom drĂžmmen sinnet, eller det vĂ„kne Jeg.


Du gÄr all inn nÄr du drÞmmer, ikke sant? Da ER du der, og det oppleves helt virkelig. Likevel vÄkner du ut av, og ser at det var en drÞm. Akkurat som ved Ä drÞmme seg bort. Da trÄkker du ogsÄ helt inn i drÞmmen, og glemmer tid og sted, og alt som er nÄ. SÄ ta ikke drÞmmen sÄ hevert, men bare vite at det er en drÞm, drÞmt av deg. I disse drÞmmene kan det finnes bÄde skurker og snille, men de er fortsatt bare en karakter i din egen drÞm, og representerer bare en mulighet.

Tusen takk til deg/dere som kommer min vei. Ja, for jeg lytter like mye som dere til det som kommer gjennom meg. Uendelig takknemlig for Ă„ finnes, sammen med dere. Alle mĂžter er unik, og responsen tar form i det enkelte mĂžte. Takk.

I takknemlighet og Glede

Torill ~

Bildet: DrÄper er fortsatt vannet, selv om de synes separert.

Frykten vi utsetter oss selv for ~ Sinnets invaderende omgripen

21. aug, 2018

Fikk lyst Ä skrive noen ord om hvordan vi ubevisst invaderer oss selv med frykt.. Hvordan vi knebler oss selv, i hÄp om Ä passe inn eller "bli bra nok" - enten etter vÄre egne indre strenge krav, eller andres forventning.. Hvordan vi tilpasser oss, bare for Ä passe inn og bli akseptert av flokken.. Hvordan vi tar inn over oss det vi tror at de andre mente, sa eller gjorde.. Hvordan vi kjemper mot hverandre, fordi vi ser hverandre gjennom vÄr egen frykt..

Alt dette er en massiv invasjon av vĂ„rt eget indre og vĂ„r kropp, der vi knebler oss selv med frykt, og masse fĂžlelser som har sitt utspring fra frykten vi bĂŠrer pĂ„. 

All skapelse starter i menneskets indre, og kommer sĂ„ til syne i en ytre fysisk manefestasjon. Dette skjer ofte helt ubevisst, men invasjonen vi nĂ„ ser i landet, springer ut fra vĂ„re egne kriger med og mot oss selv. 

Frykt er en reell opplevelse, basert pĂ„ en fiktiv idĂš - denne ideĂšn er slĂžret vi ser oss selv og verden gjennom. NĂ„r frykten er borte, vil bĂ„de det indre og ytre bildet endres. 

Selv om frykten er basert pĂ„ en idĂš, sĂ„ kan det selvsagt gjĂžre vondt, og oppleves veldig virkelig - men se om du kan finne det i deg som er redd. MĂžte det gjerne uten Ă„ peke ut, for det er en rĂžmning fra dets sete. Litt som i forige bloggpost http://www.torills-lysarbeid.net/421904182/6405620/posting/%C3%A5-gi-slipp-eller-tillate-kroppen-%C3%A5-slippe-din-egen-bestevenn

Er du en av dem som fĂžler de nĂ„ er klar for Ă„ kapitulerer, og avslutte de indre kampene? Ta kontakt. Det er du selv som mĂ„ gjĂžre jobben, men jeg kan vise deg en annen innfallsvinkel, som mest sannsynlig vil gi deg en annen opplevelse over hva som "foregĂ„r". Aller helst i plenum. 


Inderlig gode dager alle sammen. 

Torill ~


Å gi slipp, eller tillate kroppen Ă„ slippe? Din egen bestevenn

10. aug, 2018

Les gjerne nederst her Hjem fĂžr du leser denne. Det gjelder ALT som stĂ„r i bloggen og pĂ„ siden min.

Du har sikkert hĂžrt det tusenvis av ganger, at du mĂ„ bare "gi slipp". Kanskje har du ogsĂ„ blitt veldig provosert over dette utsagnet, fordi du fĂžler at du ikke fikk det til? Vel, da skal jeg dele noe med deg her, som forhĂ„pentlig gir mer mening. 


En av hovedgrunnene til at det skaper sÄ mye frustrasjon og oppgitthet, er fordi vi tror det er vi som skal gi slipp - at det er vi som mÄ gjÞre det. Dette leder fort inn i en labyrint der det hele blir en kamp mot hva enn det er, og som vi vil ha bort, snarest mulig.
Det er kroppen selv som forlĂžser, nĂ„r du gir den lov, nĂ„r du ser den og lytter. 

Vel, som jeg har skrevet mye om opp gjennom Ă„rene, og da spesielt etter 2009 (for de som har lest bloggene mine), at enhver kamp vil dĂžmmes til Ă„ tape. For det vi sloss imot, forsterkes. Sammenligne det gjerne med en ungdom, som du setter hardt mot hardt mot, som siste utvei. I stedet for at ungdommen gir seg, starmmer denne opp sine egne protester, og situasjonene eskalerer (slik er det med kroppen ogsĂ„). For at det hele skal bevege seg dit du som forelder vil, mĂ„ den unge bli hĂžrt og sett, anerkjent og akseptert. Det betyr ikke at handlingene du Ăžnsker Ă„ fĂ„ slutt pĂ„, kan fortsette - det betyr at handlingene vil endre seg nĂ„r vi ser og anerkjenner den unge. Da kan et kompromi oppnĂ„s. 


PĂ„ samme mĂ„te har vi gĂ„ende en kamp med oss selv, hvis vi et stykke pĂ„ vei, blir luta lei av Ă„ "bare gi slipp", og kanskje fĂžler at vi ikke fĂ„r det til. Frustrasjonen kan da vokse, rettet oss selv "som ikke fĂ„r til", og ballen er allerde i full gang. Utfordringen her, er at vi sĂžker Ă„ fĂ„ kontroll pĂ„ kroppen, og Ă„ tvinge den til det vi vil, snarere enn Ă„ lytte til den, i kjĂŠrlighet. 

Sammenligne kroppen din med et barn, eller om du vil, ditt indre sĂ„rede barn, den som har tatt imot alle fĂžlelsene du har fĂžlt, eller som du har mĂžtt deg selv med: Hva skjer hvis du som "forelder" blir lei av Ă„ gi oppmerksomhet til et redd eller sĂ„ret barn? Hva skjer hvis du ignorerer det helt, gjerne med en viss porsjon av sinne eller oppgitthet over at det ikke stopper? Det blir enda reddere, fĂžler seg alene, ikke sett, ikke tatt pĂ„ alvor, avvist, ikke anerkjent og ikke godtatt som en del av flokken. Resultatet hadde med stor sannsynlighet blitt et redd barn, som fĂžlte seg usikkert, ensom, verdilĂžs, utstĂžtt, alene osv. Ikke noen god start i livet, eller for den saks skyld fortsettelse. 

Kroppen vÄr har lydig bÊrt pÄ alt vi har matet den med, bevisst og ubevisst. Den har fungert som en slags oppsamlingssted for uÞnskede emosjoner, vonde emosjoner og erfaringer. Fortvil ikke. Alt har vÊrt i skjÞnneste orden til nÄ, og vil ogsÄ fortsette i skjÞnneste orden fremover. Gi deg en sjanse nÄ, nÄ, nÄ. Fortjener den ikke all din oppmerksomhet og aksept? Det er greit at den fÞler som den gjÞr. Det er greit at smerten sitter der. Det er greit at ubalansen sitter der. Tillate den Ä vÊre "lei seg eller redd", eller i ubalanse sÄ lenge den trenger det. VÊr den trÞstende "forelderen", som er der sammen - ikke for Ä rette pÄ, men Ä tillate.

NĂ„r jeg snakker om Ă„ tillate kroppen Ă„ slippe alt dette som vi selv har lagret i den, ubevisst og bevisst, Ăžnsket og ikke Ăžnsket, eller kanskje undertrykte fĂžlelser som vi ikke har fĂžlt oss trygge nok til Ă„ slippe ut, sĂ„ betyr det Ă„ gi den oppmerksomhet i form av anerkjennelse og aksept til det som er nĂ„. Det kan vĂŠre mangen varianter, Ă„rsaker og hendelser som ligger bak alt det lagrede, men nĂ„ kan du bli kroppens beste venn - din bestevenn, og tillate den Ă„ gi slipp. Den trenger ikke lenger Ă„ bĂŠre pĂ„ alt dette. Den kan fĂ„ lov Ă„ bli tatt imot, og Ă„ fĂ„ en bestevenn, nemlig deg selv. 

NĂ„r smerte kjennes i kroppen, eller det er frykt eller sorg, sĂ„ kan du vende blikket inn, og kjenne smerten eller fĂžlelsen, anerkjenne det som det den er, akseptere at den er der, og virkelig SE og "hĂžre" den. Det er alt som skal til. Det er ikke du som skal forlĂžse noe, eller rense ut noe. Det gjĂžr kroppen helt av seg selv, nĂ„r du retter din oppmerksomhet og aksept innover til den. 

Du kan sammenligne det med et barn som grĂ„ter, eller er redd: Det eneste du som forelder trenger Ă„ gjĂžre, er Ă„ trĂžste, se, hĂžre, anerkjenne, akseptere og lytte, mens barnet blir holdt og fĂžler seg trygg og passet pĂ„ (og selvsagt fjerne det fra den opplevde fare, hvis den skulle vĂŠre reell). Da gĂ„r det hele over, og barnet er trygg og glad igjen. Det er ikke vi som foreldre som tar grĂ„ten bort, eller frykten - vi er der bare sammen med barnet, og sĂ„ endrer alt seg gjennom det. 

Tillate kroppen selv Ă„ gi slipp. Behandle den som du ville behandlet et barn. Den vil slippe hva enn det er for emosjonelle sĂ„r, nĂ„r den bare blir tatt hĂ„nd om, hĂžrt og sett, anerkjent og akseptert. Bare bli observang pĂ„ hva enn som kjennes i kroppen. Ikke dikte noe om det, bare fĂžle. Da er du sammen med kroppen din. Da kan smerten den bĂŠrer, bli hĂžrt og sett, som har samme effekt som trĂžst. 

Du trenger ikke mene noe om hva som foregÄr, syne noe om det, eller fÄ oversikt over hva som forlÞses, eller noe av dette. Bare lytte, se, vÊre sammen med kroppen din som en trÞstende forelder.

Aksept, observasjon, anerkjennelse, bestevenn, er nĂžkkelordene. 

Dette er selvsat et tema jeg kunne sagt mye mer om, men kanskje dette gjorde det letter for noen, eller? 

Gav dette deg noe, og du tror andre vil ha glede av denne bloggposten, sÄ del gjerne siden.


Ha fine og tĂ„lmodige, kjĂŠrlige og nĂŠre dager med kroppen deg. 

Torill ~