10. jun, 2018

Ingen har noen gang gjort meg noe. De bare ropte ut sin egen smerte og frykt.

Fordi jeg sto midt i utbruddene av handling og ord, trodde jeg det handlet om meg, men det var bare deres egen smerte som kom til syne. Så måtte jeg omfavne min egen smerte, som kom fra å tro det hele handlet om meg. Det kan være en lang prosess, men den trenger ikke å bli det. 

Jeg har sett alt dette (ja, alt jeg deler her) gjennom eget liv og eget indre, og har på merksnodig vis måttet finne veien selv, inne i meg (det var ingen jeg visste om, som hadde de verktøyene jeg trengte for forløsning). Derfor deler jeg dette, for at det kan skape veien din tilbake til deg selv, lettest mulig. Jo, visst kan det bli smertefult underveis, fordi smerten må få komme opp og bli sett, møtt og omfavnet, som ens egen smerte - men det er ikke uoverkommelig. Med gode medspillere, kan det til og med bli lett og gledesfult. 

Delt fordi dette kan snu opp ned på din opplevelse som deg. Det andre gjør og sier, handler ikke om deg, men er deres egen smerte eller frykt.

En helt vanlig samtale i nabolaget kan endre mye, dersom vi tillater oss å bare være. I dag ble denne delt, helt spontant, over et gjærde, og jeg kunne se den endret noe der og da. 

Smak på den hvis den gir mening... 

I takknemlighet og glede, frihet og undring.

Torill ~~ 

9. jun, 2018

Ja visst gjør det vondt - menneske, hva lider du av?

Ja, vist gjør det vondt når knopper brister
Hvorfor skulle ellers våren nøle?
Hvorfor skulle all vår varme lengsel
bindes i det frosne bitterbleke?
Omsluttet var jo knoppen hele vinteren.
Hva er det for nytt, som tærer og sprenger?
Ja, visst gjør det vondt når knoppen brister,
vondt for det som vekser
og vondt for det som stenger.

Ja, sant nok kjennes det vanskelig når dråpene faller.
Skjelvende av engstelse tungt de henger
klamrer seg til kvisten, utvidere seg, glir - 
tyngden drar dem ned, de klamrer seg fast.
Vanskelig å være usikker, redd og delt,
vanskelig å kjenne dypet dra og kalle,
likevel å bli sittende og bare skjelve - 
vanskelig å ville bli
og å ville falle.

Da, når det er som verst, og ingenting hjelper,
Brister som i jubel treets knopper.
Da, når ingen redsel lenger holder,
faller i et glitter kvistens dråper
glemmer at den skremdes av det nye
glemmer engstelsen for ferden -
kjenner et sekund på sin sterkeste trygghet,
hviler i den tillit
som skapte verden. 

Hentet fra diktsamlingen "For treets skyld" av Karin Boye
Fritt oversatt 

Torill ~

(Les gjerne bloggposten under, som handler om denne overgivelsen til Livet Selv. La smerte være smerte, frykt være frykt, og hvile i skapelsen Deg, Nå.)

9. jun, 2018

Det tar enormt med energi å skulle være noen eller noe, men det tar ingen energi å være - bare være - ikke noe - bare deg. 

Mange er sliten nå, og føler utfordringene står i kø, og sliter med å holde tritt, å fikse, å helbrede, eller å mestre, å overkomme. Glem det. Personen og mennesket vi, kan ikke mestre Livet. La Livet Selv ta over - Gud i deg, Universet, Lyset, eller hva enn du vil kalle kraften som alt er skapt i, av, som, for og gjennom, også du. 

Som jeg har skrevet før: Personen er bare den vi tar oss selv for å være, og som er formet av hendelser i livet, opplevelser, tillært og fortalt. Bak dette, finnes Det Du Er, som var der allerede før du ble til et menneskefrø, ved fødsel, og som førte deg inn i denne verden - som laget deg, av en celle og ett egg som bar Livets visdom i seg, og hadde all informasjonen, hvor mange tusen ting skulle klaffe for at du ble deg. (Ingen menneske eller liv er en "feil". Det ble akkurat som det skulle, derfor er alt liv hellig.) Denne kraften, som førte deg hit, og som du legger ditt liv i hendene til hver kveld du legger deg - Den kraften tar hånd om deg, selv når du har sluppet kontrollen, og sover. Det er ikke du personen som mestrer dette, men Det Du Er. 

Det er når vi skal kontrollere og styre, fikse og mestre, det er i dette at ubalanse oppstår, nettopp fordi menneskesinnet ikke har det overblikket og innsikten som Livet Selv.

Så gi deg over til det som førte deg hit, og som har holdt liv i deg frem til denne dag. Gi alt over til denne kraften som Du Er - bortenfor sinn og intellekt, bortenfor personen du tar deg selv for å være, og bortenfor alle konsepter du kan komme på. 

Når du og jeg går ut av veien, slipper Gud/Selvet/Livet/Lyset/Kjærligheten til i oss. Ikke som en nyinnkommen gjest, men som Livet Selv, som Kraften Alt er skapt i, av, for, som og gjennom. Når du og jeg går ut av veien og slipper denne kraften til, og gir oss over til dette, det er da miraklene skjer - det er da man kan føle at noe større enn mennesket oss tok over. Det er dette som har blitt omtalt i ordtaket: Når det er som mørkest, er hjelpen nærmest. Dette fordi vi ofte i motgang, til slutt ser at vi ikke kan mestre eller fikse, og på et tidspunkt i kampen gir oss ende over - det er DA, i overgivelsen, at smerten løftes av, nærmest som et uforståelig mirakel - for det er det det er - uforståelig for mennesket. Denne manglende begripelsen er nettopp årsaken til at ikke menneske eller sinnet kan fikse det, men kraften vi er laget av og gjennom.

Grunnen til at menneskesinnet ikke kan fikse utfordringene, er fordi utfordringene sitter i sinnet, og der alene. Sinnet kan ikke helbrede noe, gjennom en dialog med og av sinnet, for det er der det hele er skapt. Ei heller kan sinnet avskapes eller transformeres av sinnet. Det er også sinnet som fòrer kroppen med tanker, som slår ut i følelser i tråd med preging, som skaper ubalensen som kan utvikle sykdom etc, men dette tar ofte lang tid. Slik jeg ser det, kommer all sykdom fra et skremt sinn.

(Les nederst på siden her: Hjem - Jeg presenterer det Jeg ser, og det behøver slett ikke være sant i deg, nå.)

Så hva enn som foregår i ditt liv nå, så gi det over til Livet i deg, Gud i deg, Lyset i deg. Du trenger ikke forstå, være enig, eller for den saks skyld mene eller tro noe om det - bare gi det over. Det var denne overgivelsen som lå til grunn for Jesus helbredelser - å slippe Gud/Livet/Lyset/Det vi Er, til - å gå ut av veien. 

Prøv da vell? Hvordan føles det inne i deg, hvis du smaker på idèen at det ikke er du så må fikse, ta hånd om, forstå eller fikse? Menneskesinnet vil aldri helt forstå kraften alt er laget i, og det er fordi sinnet ikke har kapasiteten til det.

Jeg er ikke religiøs, for den som er ny på min side. Jeg forholder meg bare til det jeg ser selv, og det som synger i mitt hjerte. Jeg liker egentlig ikke ordet Gud, for det har blitt et altfor belastet ord (akkurat som Livet for mange ikke er et trygt og godt ord, eller kjærlighet, som for mange oppleves som noe en selv ikke fortjener, eller må gjøre seg fortjent til etc)- et ord som menneskene har gått til krig og undertrykkelse for, der "min gud er mer sann enn din" osv. Og midt i det hele, er ikke Gud en person, en skikkelse, men Selve Livskraften i ALT. Eneste forskjellen er menneskets tolkning av hva denne overordnede Kraften er. 

Inderlig gode dager, i tillit til og overgivelse.
I takknemlighet og glede

Torill ~

Jeg vil legge til, til bildet: 
Kløyv en sten, og du finner meg der. Klipp en snegl i to, og du vil finne meg der. Absolutt ALT er denne kraften, på forksjellige svingninger og vibrasjoner, men det er fortsatt det samme.